Er skolen nøytral?
Den årlige debatten om skolegudstjenester er i gang igjen, og tanken om å skape en såkalt «nøytral skole» er i vinden som aldri før. Om det er mulig å få til er en annen sak!
En skole jeg kjenner til hadde myk skolestart for kommende førsteklassinger. Barna ble oppfordret til å velge et bordvers, og ei jente rakk modig opp hånda foran et fullsatt klasserom med elever, foreldre, lærere og rektor til stede. Hun foreslo å synge «O, du som metter liten fugl». Svaret hun fikk var «Den har vi ikke lov til å synge på skolen vår.» Er dette nøytralt? Nei, tvert imot gis det her et uttrykk for at ting som har med Gud å gjøre er negativt og uønsket.
I den offentlige skolens streben etter å være en skole for alle, er jeg redd for at det motsatte vil skje. Ateister og humanetikere vil nok føle seg hjemme i den sekulære skolen, mens en del andre vil falle utenfor. Mange elever som er kristne, Jehovas vitner, muslimer, buddhister, hinduer og så videre har en integrert tro.
Annonse
Troen er ikke noe de kan legge igjen hjemme når de går til skolen. Hvis de opplever at det er ikke er rom for dem som hele mennesker, vil mange søke seg mot en sammenheng hvor de er velkomne som de er. Dette er en viktig årsak til den store veksten av private religiøse skoler.
Et av argumentene for å avskaffe skolegudstjenester er nettopp hensynet til det flerkulturelle og multireligiøse samfunnet. Det høres jo respektfullt ut, men jeg tror dette er et misforstått hensyn å ta. Faktum er at mange kristne skoler i landet vårt har en stadig økende andel av elever fra andre religioner. Dette gjelder for eksempel den katolske skolen St. Sunniva i Oslo.
TV2 hadde i serien «Vårt lille land» et innslag herfra som viser elever fra ulike religioner som blant annet deltar på den månedlige skolegudstjenesten. Det viser seg at mange opplever større respekt for det å ha en tro på en kristen skole enn de opplever i den offentlige skolen.
På de skolene jeg kjenner til, er det et overveldende flertall av elevene som velger å delta på skolegudstjenestene. Hva med mindretallet som har valgt skolens alternative opplegg? Hvordan opplever de det? Det kan være vanskelig for barn når de kjenner seg utenfor og annerledes. Til tross for dette, tror jeg ikke at de vil ta noen skade av det.
På generelt grunnlag mener jeg at alle barn har godt av å ha enkelte opplevelser av å være motstrøms i oppveksten. Det er et enormt konformitetspress i samfunnet vårt, og det er sunt å lære seg å tenke selv og følge sitt eget hode og hjerte – også når det koster! Jeg tror at barn som ikke har gjort som «alle andre» i ett og alt, utvikler noen muskler som de vil være takknemlige for resten av livet!
Hvordan man i praksis kan lage en skole som er for alle – uavhengig av livssyn og ståsted, har jeg ikke noe enkelt svar på. Men et avgjørende skritt er å forstå at det ikke er mulig å skape en livssynsnøytral skole. Vi må heller jobbe for en livssynsåpen skole hvor vi ikke har så stor berøringsangst for hverandres tro og verdier. Slik kan elevene erfare hva respekt og toleranse er i praksis og ikke bare som teoretiske begreper i RLE-undervisningen.
Et viktig bidrag i denne sammenhengen er at skolene fortsetter å ha skolegudstjenester før jul. Ikke bare fordi det er en viktig del av kulturarven vår og en tradisjon, men fordi det er svært mange elever og lærere som gleder seg over denne årlige sammenkomsten i kirka. Det skal vi ikke ta fra dem!
