Er svarte afrikanere de egentlige jødene?

Opp gjennom historien og rundt om i dagens verden er det en rekke etnisk eller religiøst baserte grupper som hevder at de er de «egentlige» israelittene eller jødene. Slike påstander reflekterer ikke nødvendigvis antisemittiske holdninger, men kan likevel lett føre til slike.

Lørdag 15. oktober hadde Dagen en artikkel om den amerikanske artisten Kanye West som er kommet i hardt vær etter å ha hevdet at svarte amerikanere er de egentlige jødene. Samtidig kom han med typiske antisemittiske utsagn om jødisk pengemakt. Mange av Dagens lesere vil sannsynligvis bli overrasket over begge deler, og jeg vil derfor prøve å sette eksemplet Kanye West inn i en bredere sammenheng.

Tanken om et slektskap som går tilbake til de gammeltestamentlige israelitter eller jøder finnes hos mange etnisk eller religiøst baserte grupper både i dag og bakover i historien. For hundre år siden reiste den kjente lekpredikanten Albert Hiorth rundt i norske bedehus og forfektet en slik forståelse.

De såkalt forsvunne stammene i Israel kan gjenfinnes i dagens (protestantiske) Vest-Europa, hevdet Hiort. Eksempelvis er Norge av Benjamins stamme og Danmark (ikke overraskende!) av Dans stamme.

Hiorths historieforståelse var en variant av den mye større Britisk-Israel-bevegelsen, som hevdet at britene (som for hundre år siden opplevde høydepunktet av sitt verdensomspennende imperium) var arvinger til løftene i Det gamle testamente til kongedømmet i Jerusalem.

I dag er disse tankene mer eller mindre forsvunnet her i Vest-Europa, men i andre deler av verden finner vi store miljøer hvor lignende tanker fremdeles lever – fra India, Pakistan og Afghanistan i øst til USA i vest. Men ikke minst finner vi tanken om et slektskap med de gammeltestamentlige israelitter eller jøder utbredt i Afrika.

Mest kjent er sannsynligvis de såkalte etiopiske jødene, Beta Israel, hvorav de fleste har emigrert til Israel. Men vi finner tilsvarende grupper over store deler av kontinentet; i Nigeria finnes det sterke tradisjoner om et israelittisk opphav for Igbo, i Sør-Afrika og Zimbabwe kan Lemba framvise det samme, og endog på Madagaskar finner vi lignende tradisjoner.

Hver for seg har de etnisk eller religiøst baserte gruppene tradisjoner som forklarer hvordan det kan ha seg at det nettopp her finnes etterkommere etter israelittisk eller jødisk migrasjon.

Kanskje er det ikke så rart at slike forestillinger finnes. Snarere er det en del historiske forhold som faktisk inviterer i en slik retning. Et eksempel er tradisjonen om de ti forsvunne stammene.

Historiebøkene i Det gamle testamente forteller at Davids og Salomos rike ble delt etter Salomos død (900-tallet f.Kr.) – til Nordriket Israel og Sørriket Juda – og at disse to rikene fikk en ulik skjebne.

Sørriket Juda holdt det gående til 500-tallet f.Kr., da babylonerne inntok Jerusalem og ødela tempelet. Deler av befolkningen bortført, men så skjedde det et skifte i stormaktspolitikken; babylonerne ble erstattet av perserne, og Det gamle testamente forteller at perserkongen Kyros lot de bortførte vende tilbake til Jerusalem.

Når det derimot gjelder Nordriket Israel, så ble dette ødelagt av assyrerne allerede på 700-tallet f.Kr., med deportasjon av deler av befolkningen til Assyria. Disse opplevde ingen Kyros som lot dem vende hjem, og slik oppsto tradisjonen om at de ti stammene i Nordriket rett og slett forsvant, en tradisjon som så har invitert ulike etnisk og religiøst baserte grupper til å lese sin egen historie og identitet i lys av de forsvunne stammene.

Den jødiske diasporaen – det at jødiske grupper gjennom historien har vært spredd rundt Middelhavet og videre utover – er et annet eksempel som har invitert grupper til å lese sin egen historie og identitet inn mot jødisk tradisjon.

Bibellesere har sett paralleller mellom egne religiøse og kulturelle tradisjoner og det de fant i bibeltekstene av tilsvarende jødiske tradisjoner, og ofte har veien da vært nokså kort til å se seg selv som del av den jødiske diasporaen.

Likevel, det viktigste forholdet som har fått grupper til å lese sin egen historie og identitet inn mot jødisk tradisjon, er selve det grunnleggende forholdet mellom jødedommen og dens to yngre søsken, kristendommen og islam. Som religion lider jødedommen den skjebne at dens to yngre søsken definerer seg selv i forhold den eldste søsteren.

Begge de to yngre religionene henter mye materiale fra Det gamle testamente og senere jødedom. Dels positivt, i det at sentrale linjer videreføres. Men dels også negativt, i det at de tar avstand fra den eldre. Og her dreier det seg ikke bare om abstrakte, teologiske spørsmål, men også om de mennesker som er bærere av den jødiske tradisjonen, altså jødene.

Pastor saksøker Kanye West for å ha stjålet preken

Vi ser dette når kristen og islamsk teologi lar det jødiske folk spille sentrale roller i deres respektive forståelser av det som skal skje i endetiden. Og vi ser det når kristen og islamsk teologi vil korrigere jødisk tradisjon eller til og med vil se seg selv om den som er satt av Gud til å erstatte det jødiske folks plass i Guds plan for menneskeheten. Historien viser at i begge tilfeller ligger antisemittismen på lur.

Og da er det vel på tide å vende tilbake til artikkelen om den amerikanske artisten Kanye West. Han har i den senere tid flørtet med bevegelsen «Black Hebrew Israelites», der mange vil hevde at det er de svarte afrikanerne som er de «egentlige jødene» og «Guds utvalgte folk». Og han kombinerer dette med utsagn av klassisk antisemittisk karakter.

Kanye West følger opp bibel-album

Det må her understrekes at «Black Hebrew Israelites» ikke er representative for de mange grupper i USA og Afrika som vil se deres egen historie og identitet i lys av tradisjonen om de forsvunne stammene. De fleste av disse ønsker tvert om et godt forhold til det jødiske folk og mange av dem uttrykker en sterk kjærlighet til staten Israel.

Men det finnes altså likevel et potensial i retning antisemittisme i forestillingen om at «vi» har overtatt plassen til israelittene eller jødene.