Er vi ferdige med loven?

Noen innlegg i Dagen vitner om stor uklarhet i forståelsen av lovens aktualitet og hensikt.

Nå bruker Skriften ordet Loven på minst to forskjellige måter. Loven kan betegne hele GT eller dens første del, Mosebøkene. I den forstand skal ikke Loven forgå før alt er skjedd til minste detalj (Mt 5:17).

Mye av det som står skrevet i Loven (GT) er imidlertid av forbilledlig karakter, slik som gudstjenesten med alle sine ofringer, embeter og så videre. Det forbilledlige er i og med Jesu komme avløst av oppfyllelsen, tingenes virkelige skikkelse, slik Hebreerbrevet skriver. I den forstand er vi ferdige med Loven.

Dernest brukes Loven om de bud og krav Gud setter for at et menneske skal bli frelst. Bortsett fra de borgerlige lover og straffebestemmelser som alene ble gitt til det historiske Israel og de forbilledlige seremonielle lover som er oppfylt i Kristus, står loven ved lag.

Jesu komme har ikke endret Guds uforanderlige hellige vilje og krav på mennesket. Den som bryter eller lærer noen andre å bryte, om så bare et av de minste bud, han aktes ikke stor av Gud! (Mt 5:19).

Loven har aldri vært gitt for å hjelpe noen til å bli rettferdige, men for å åpenbare for alle at de er syndige (Rom 3:20; 7:7). Den gir oss ikke liv og frelse, men står i dødens og fordømmelsens tjeneste (2 Kor 3).

Loven er et anklageskrift, som dømmer oss til død under Guds vredes dom. Den åpenbarer for oss at vi trenger frelse, en frelse vi selv ikke er i stand til å få i stand.

Loven er en tuktemester til Guds frelse, til Kristus (Gal 3:24). Aldri har noen blitt frelst ved Loven, heller ikke ved utførelsen av de forbilledlige offerhandlinger. Frelsen har alltid vært knyttet til oppfyllelsen i Kristus og troen på ham (Joh 8:56; Heb 11:13).

Å la være å forkynne Guds bud og Guds dom over synden, fordi vi kun blir frelst ved Jesus Kristus, er sjelemord! Men det skjer over alt i dag! Det er som å la være å overbevise dødssyke mennesker om at de er dødsdømte, og ikke drive dem til lege og hjelp umiddelbart!

Visst har Jesus sonet all verdens synd, men der et menneske ikke tar sin tilflukt til ham, der er og blir det under Guds vredes dom over synden (Joh 3:36). At synden skulle være «kansellert» som en skrev, er overhodet ikke en bibelsk lære.

Tvert imot er syndens alvor så mye større når det er en frelse fra den, og en ikke gjør seg bruk av den! I tillegg til at synderen selv må svare for sin synd, må han også svare for sin vantro og for å ha tråkket Guds Sønns blod under sine føtter (Heb 10:26ff).

Mitt folk går til grunn fordi det ikke har kunnskap (Hos 4:6).