.Er vi troverdige i debatter?

I Dagens leder 18. januar går avisen ut mot partiet Rødt. Normalt sett ville jeg ikke hatt interesse av å kommentere kritisering av et politisk parti jeg i stor grad er uenig med. I dette tilfellet er det derimot verdt å si noe om, for jeg tror vi ofte har lett for å applaudere argumenter hvis vi bare er enig i konklusjonen.

Tribalisme kan være en fristelse for oss alle, og gir seg uttrykk i at vi heier på det meste som blir sagt fra vår gruppe og vi er imot det som kommer fra andre utenfor vår egen gruppe. Uavhengig av tematikk, og uavhengig om vi er enige eller uenige i det debatten angår, så mener jeg at det er essensielt at også vi som kristne fremstår troverdige i vår argumentasjon.

Vi kan av og til se oss lei av at andre kommer med usaklige og uriktige beskyldninger i debatter om for eksempel kjønn og seksualitet. Men er vi selv saklige og presise når ulike tema berøres i offentligheten? For ikke å miste troverdigheten mener jeg at dette er viktig, spesielt for ledere.

Rødt er Putins mest effektive støttespiller i Norge

Første halvdel av lederartikkelen handler om partiet Rødt sin fortid med støtte til undertrykkende regimer. Kanskje interessant for en del som ikke støtter opp om partiet; heller irrelevant for det som fremstår som hovedpoenget med lederartikkelen: Å kritisere at Rødt ikke vil sende våpen til Ukraina.

Man kan ha delte meninger om partiet sin posisjon angående våpenspørsmålet, men det betyr ikke at «fortidens skygger dukker fram igjen», som Dagen skriver, som om det å ikke ville sende våpen til Ukraina er som å støtte Mao eller Pol Pot.

Dette blir på nivå med sekulære som bruker mye av argumentasjonen mot oss kristne på å minne om det grusomme mange kristne har gjort opp gjennom historien, uten at det har relevans for det man diskuterer. Hvis man først skal trekke fram noe historisk negativt ved noen man vil kritisere, må den historiske bakgrunnen være relevant for det man diskuterer og ikke noe man bare drar fram for å skape negative assosiasjoner til de man vil kritisere.

Dagens leder fortsetter med en uriktig påstand om hva Rødt vil gjøre med ukrainerne: «… så vil Rødt ta fra dem våpnene de kjemper med. Bokstavelig talt.» Så vidt jeg har registrert, har ingen av partiets representanter uttrykt at de ønsker å ta fra Ukraina våpnene de kjemper med.

Tvert imot uttrykker de tydelig på sin egen nettside at de fordømmer Putins angrep, støtter Ukraina og ønsker at de skal kjempe med de våpnene de har. Men de ønsker ikke at Norge skal være innblandet ved å sende våpen, noe de har sine grunner for å mene.

Å prinsipielt ikke ønske å støtte et annet land med våpen, er ikke det samme som å ta fra dem våpnene de kjemper med. De aller fleste av verdens land støtter ikke Ukraina med våpen. De ønsker ikke dermed å ta fra dem våpnene.

Denne argumentasjonen er som abortforkjempere som hevder at vi som er mot abort vil ta fra dem retten til å bestemme over egen kropp, slik at de vil få det vanskelig videre i livet. Begge deler blir like feil, fordi man ikke bare overdriver kraftig; man setter likhetstegn mellom det å passivt ikke ønske å bidra til noe på en viss måte og det å bidra til lidelse, noe som fører til at man beskylder andre for å være medskyldig i at andre lider.

Norge gir stridsvogner til Ukraina. Hva skal vi tenke om det som kristne?

Lederartikkelen avslutter med en ny stråmann i siste setning om Rødt: «Og de har føyd et nytt land til listen over nasjoner der de kan leve helt greit med at det utføres folkemord: Ukraina.»

Har Rødt noen gang antydet at de lever helt greit med at det utføres folkemord i Ukraina?

Dette blir som om abortforkjempere sier til oss som er imot abort: «Dere lever helt greit med at mange lider under uønskede graviditeter og at kvinner i land med abortforbud dør av illegale aborter».

Å fremstille det som om mennesker i et politisk parti synes folkemord er greit, er en svært alvorlig anklage. Man forstår sine meningsmotstandere i verste mening, på en måte som de naturligvis ikke kjenner seg igjen i.

Ønsker vi å bli tatt på alvor i ulike debatter, må vi selv fremstå redelig overfor våre meningsmotstandere. Uansett hvor uenig man kan være i konklusjonen deres.