Erik Selles underlige kamp mot Ukraina... og PDK

Hvordan ødelegge et parti? Bli partileder - gå deretter ut og luft personlige kjepphester og særstandpunkter (gjerne kontroversielle) som ikke har noen som helst forankring i partiprogram eller vedtak i partiets besluttende organer.

Synspunkter som ikke har noe som helst potensial til å bringe inn nye velgere eller samle partiet – men snarere etter all sannsynlighet vil støte bort mange eksisterende og potensielle velgere.

Dette synes å være mønsteret i Erik Selles mange utspill om Russland og Ukraina, hvor de negative politiske konsekvensene etter alle solemerker er utilsiktede – men samtidig høyst forutsigbare.

Partiet De Kristne har et godt partiprogram med en sterk verdiprofil. Men har partiet så mange velgere, eller er partiet så lite motivert for vekst, at man tar sjansen på å stå frem med en «Putin-vennlig» profil?

Ukraina bør strengt tatt være en perifer problemstilling for PDK som parti, men partilederens «solo-politikk» på området fremstår som overprofilert, personlig, udisiplinert - og irrasjonell. Tjener det virkelig partiets interesser?

Selles ideologiske mentor når det gjelder Russland synes å være professor Glenn Diesen, som av forskerkollegaer, Den Norske Helsingforskomite, og Russlands-kjennere er blitt kritisert for ukritisk å spre propaganda for Kreml. Selle har varmt anbefalt Diesens bok «Russian Conservatism» og blant annet invitert ham til å holde foredrag for PDK-Convention.

Selles tilnærming er å ta formelt avstand fra den russiske invasjonen, men deretter la all argumentasjon dreie seg om at Ukraina og Vesten egentlig har skylden. At vi må «forstå» Russland.

At vi ikke må være så opptatt av folkeretten. At vi i realpolitikkens navn og for «fredens» skyld må gjøre innrømmelser overfor Russland, oppheve sanksjonene og la Russland få beholde de områdene de har erobret.

I motsetning til hva man skulle forvente av lederen av et kristent parti synes Selles engasjement konsekvent å være for den sterke og aggressive parten - Russland. I sin argumentasjon har han systematisk underminert Ukrainas suverenitet og selvråderett.

Hvor er den moralske indignasjonen over den uretten som er begått mot den svake part? Hvor er det kristne engasjementet for rettferdighet?

Den egentlige årsaken til Russlands aggresjon mot Ukraina ligger i Putin-regimets neo-imperialistiske ambisjon om å gjenopprette tsarens imperium. I dette ligger en fundamental fornektelse av Ukrainas rett til å eksistere.

For å rettferdiggjøre aggresjonen mot Ukraina har Putin-regimet derfor kommet opp med påskudd og argumenter med større og mindre av grad av troverdighet – så som Nato-utvidelse, og angivelig nazisme og militarisme i Ukraina, og så videre.

Det er mange tegn på at Putin har vært besatt av Ukraina. I en privat samtale med president George Bush i 2008, gav han uttrykk for at Ukraina er en del av Russland, og ikke har krav på å være en uavhengig stat.

I 2020 fremholdt Putin at ukrainsk nasjonal identitet er oppstått som et «produkt av utenlandsk påvirkning». Seks måneder før invasjonen publiserte han et essay hvor han fremholdt at ukrainere og russere er ett folk, og at en vestlig konspirasjon har skylden for at Russland er blitt berøvet Ukraina.

Putins «hoff-ideolog» Aleksander Dugin skriver i sitt verk «Geopolitikkens Grunnlag» at Russland bør annektere Ukraina fordi det ikke har noen «geopolitisk mening...eller egenart». Mange observatører mener at den russiske filosofen Nikolai Iljin er den som har hatt størst ideologisk innflytelse på Putin.

I 2009 sørget Putin for at Iljins jordiske levninger ble brakt tilbake til Russland, og i 2014 anbefalte han Iljins verk «Våre oppgaver» som lesning for Russlands guvernører. I «Våre oppgaver» erklærer Iljin at Ukraina som selvstendig nasjon er en illusjon, og at et uavhengig Ukraina vil være en dødelig fiende av Russland.

Mens 150.000 russiske soldater stod ved Ukrainas grenser i februar gjentok Erik Selle i Resett Putin-regimets narrativ om at Ukraina nærmest ikke er en stat, men noe som er dypt splittet – nesten i ferd med å gå i oppløsning.

Selle la skylden for Russlands annektering av Krim i 2014 på Nato: «Hadde ikke Nato og USA rotet seg så sterkt inn i Ukrainas politiske selvstendighet, ville nok ikke Russland brydd seg med å hverken annektere Krim for å sikre Sevastopol, eller Ukraina i sin helhet.»

Og var det ikke Nato, så var det ifølge Selle Ukrainas ledere som var syndebukken: «Flørtingen med Nato i Kiev gjør det umulig for Russland med Svartehavsflåten i Sevastopol å risikere et Nato-eventyr på denne strategiske halvøya.» Dette er en forsvarsallianse som Selle betror Norges sikkerhet til, men som han paradoksalt påstår vil skape «farlige eventyr» for Ukraina?

Selle har ivrig propagandert Kremls narrativ om at det er Ukrainas Nato-aspirasjoner som er problemet – ikke Russlands neo-imperialisme. Russlands tidligere utenriksminister Andrej Kozyrev har fremholdt at det ville være meningsløst å bebreide Nato for å holde døren åpen for kvalifiserte liberale demokratier i Øst-Europa, inklusiv Ukraina.

En av Putin-løgnene Selle har sirkulert er at det skulle foreligge en «avtale» mellom Gorbatsjov og USAs tidligere utenriksminister James Baker om at Nato ikke skulle ekspandere østover. Dette på tross av at Gorbatsjov hårdnakket har benektet dette: «temaet om utvidelse av Nato ble ikke diskutert i det hele tatt».

Selle har i Resett forsvart Russlands rett til å ha «interessesfærer» som gir landet påskudd til å blande seg inn i andre staters indre anliggende, på tross av at Russland og Nato i 2008 undertegnet Founding Act hvor de ble enige om å samarbeide i et Europa «uten interessesfærer, som begrenser suvereniteten til noen stat».

Selle har tatt til orde for at Vesten må akseptere at Russland beholder Krim (og de okkuperte områdene i Øst-Ukraina), og synes alt snakket om folkeretten er brysomt: «vi ynder å bruke begrepet «brudd på folkeretten» som en årsak til at det finnes ingen veg tilbake».

På tross av at FN og OSSE underkjente «folkeavstemningen» som russerne organiserte på Krim etter annekteringen, mener Selle den viser at «et overveiende flertall ønsker å være en del av Russland».

Folkeretten er første linje i sikkerhetspolitikken - spesielt for småstater. Ser ikke Selle at ved å stille spørsmålstegn ved folkeretten bidrar han også til å undergrave fundamentet som vår egen sikkerhet hviler på?

Selle har flere i flere sammenhenger tatt til orde for å oppheve sanksjonene som ble innført mot Russland blant annet under henvisning til at vi må «avveie realpolitiske mål over moral, særskilt der hvor etikken ikke gir entydig svar».

Selles etiske kompass gir altså ikke noe «entydig» svar i forhold til Putin-regimets folkerettsstridige og barbariske aggresjon mot Ukraina. Av «realpolitiske hensyn» argumenterer han derfor de facto for Russlands interesser – i sak etter sak.

Spørsmålet er om det er en vinneroppskrift for det lille kristne partiet - på tross av et godt partiprogram?