Ervin Kohn har helt rett

Statsminister Jonas Gahr Støre sa i en minnetale om biskop Desmond Tutu at Det nye testamente inneholder en idé om tilgivelse. Og den er viktigere enn ideen om øye for øye, tann for tann i Det gamle testamente. Forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfunnet kritiserer Støre på dette punktet. Støre går i en klassisk antisemittisk felle, sier han. Og den kritikken har Ervin Kohn helt rett i.

Mener Støre gikk i «antisemittisk felle»

Til statsministerens forsvar kan vi kanskje anføre at den fordummende feilinformasjonen om «øye for øye»-tekstene i Bibelen er voldsomt utbredt. Feilen gjentas gang på gang, ikke minst av NRKs forskjellige Midtøsten-korrespondenter. Men det gjør det ikke intellektuelt og moralsk forsvarlig at også statsministeren snubler inn i den samme fellen.

Det er et svært klokt råd Ervin Kohn gir Støre. Han ber ham ikke om å beklage. Men han ber ham om å lese seg opp på faktaene om bibeltekstene – slik at han kanskje kan unngå å gå i samme felle en gang til.

Mange vet at Jesus i Bergprekenens femte antitese uttaler seg om en eller annen utgave av «øye for øye»-ordtaket (se Matt 5,38). Det er deretter en utbredt tro at Jesus da sikter til enten 2 Mos 21,24 eller 3 Mos 24,20 eller 5 Mos 19,21. Men om disse tre tekstene – pluss alle andre tekster i Moseloven – sier Jesus selv at «ikke en tøddel skal forgå» (se Matt 5,18).

Jesu basisutsagn om Moseloven er at «ikke en tøddel skal forgå». Den regelen inkluderer nødvendigvis alle de tre Moselov-tekstene om «øye for øye». Ergo må det være noe annet Jesus kommenterer i Matt 5,38. Og da må det våken ettertanke til for å finne ut av spørsmålet. Det er de som slurver med bibeltekstene som faller i den antisemittiske fellen.

I Matt 5,38 henviser Jesus til et ordtak. Legg merke til ordlyden: «Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann.» Det står ikke: «Dere har hørt det er skrevet i Moseloven ...».

I Moseloven er det 2 Mos 21,22–25 som er det mest detaljerte stedet å studere. Der siterer også Moses det gamle ordtaket, men i en adskillig lengre utgave. Moses foreskriver ordtaket som en erstatningsrettslig regel. Den skal brukes av dommere som skal dømme i saker om skadeerstatning.

Dommerne skal da bruke skjønn. Men det skjønnet skal bygge på proporsjonalitets-regelen i det gamle ordtaket, sitat: «liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme».

Den jødiske bibelforskeren Umberto Cassuto har skrevet en fremragende kommentar til Andre Mosebok. Der minner han om at selve ordtaket er mye eldre enn Moseloven. Det fins i Hamurapis lov, i hettittisk lov, i sumerisk lov og i mellomassyrisk lov. Og som Ervin Kohn med rette påpeker: I våre dager praktiseres det til og med av moderne forsikringsselskaper.

Samme ordtak anvendes deretter i kortere utgave i to dommerforskrifter i 3 Mos 24,18–20. Der handler det heller ikke om privathevn, men om dommere. Og i 5 Mos 19,18–21 handler det heller ikke om privathevn, men om dommere som skal dømme i saker om falske blasfemianklager.

Det er altså patent feil å hevde som statsministeren at de tre stedene påbyr hevn. Det gjør de ikke. De påbyr rettsordninger for dommere.

Siden Jesus i Matt 5,18 nettopp ikke opphever de tre Moselov-forskriftene, må vi gå ut fra at han i Matt 5,38 sikter til en annen anvendelse av ordtaket enn i Moseloven. Jesus imøtegår åpenbart en utenomrettslig bruk av det. Og siden selve ordtaket altså er mange århundrer eldre enn Moseloven, er det ikke vanskelig å forestille seg at det i muntlig og folkelig form kan ha blitt misbrukt til illegitim begrunnelse av privathevn.

Det er forresten Moseloven selv som sier at privathevn er ulovlig (se 5 Mos 32,35). Det forbudet fra GT er deretter sitert med tilslutning i Rom 12,19 og Hebr 10,30.