Espen Ottosen burde holdt ord og ikke kritisert styret

I Dagen 16. mai uttaler Ola Grytten seg om hvordan ledergruppa i Misjonssambandet har håndtert Åslands avgang. Han sier blant annet «det er åpenbart en daglig ledelse som utfordrer hovedstyret på makt».

Ola Grytten om NLM: – Nesten utrolig at lederne går ut sånn

Det er ikke første gangen nåværende ledelse utfordrer Misjonssambandets hovedstyre. I siste nummer av Utsyn (6.5.22) har informasjonsleder Espen Ottosen en lederartikkel med en tankegang rundt behandlingen av varsler hvor konsekvensen blir at hovedstyret fratas det overordnede lederansvaret for organisasjonen.

Et poeng i artikkelen er at hovedstyret har en «begrenset rolle når varslinger skal behandles». Han mener at styret ikke skal behandle varslinger på andre enn generalsekretæren, mens alle andre varslinger skal sendes til det nye varslingsutvalget, bestående av personalleder, leder NLM Norge, hovedverneombud og generalsekretær.

Videre skriver Ottosen at «Generelt bør arbeidet med å behandle varslinger foretas av personer med nødvendig kompetanse». Vi spør oss hvilken kompetanse ledergruppa har som gjør at de på en særlig måte er egnet til å ta seg av varslingssaker? Og skjønner virkelig ikke Ottosen at det bærer galt av sted når ledergruppa skal behandle varslinger på sine egne kollegaer?

I snart to år har det fra en rekke ulike hold vært varslet om en ukultur med inhabilitet internt i ledergruppa. Skal en behandling oppleves troverdig, kan umulig den samme ledergruppa være ansvarlig for å behandle varslinger på seg selv. Slike varsler må håndteres av hovedstyret.

Ottosen bruker lovtolkning på en problematisk måte til å avskrive hovedstyret, og ikke minst styrer generelt, til å behandle varslingssaker. Hva Ottosen mener med «Intet styre som består av frivillige (…) har kapasitet til å undersøke varslinger på en grundig måte» kan en undres over.

Her underkjenner Ottosen alle frivillige som gjennom mange år har lagt ned mye arbeid i styrer for ulike selskap, ikke minst for de mange aksjeselskap som finnes i Misjonssambandet. Hvis ikke disse styrene skal behandle sine egne saker, hvem er da ansvarlig?

I tillegg brukes taushetsplikten, som Ottosen henviser til, som påskudd for ikke å kommentere saker i media. Selvsagt skal taushetsplikten respekteres, men spørsmålet blir om ikke lederne i de fleste sakene skjuler seg bak et slikt hensyn fordi de mangler gode svar til varslerne på «beskyldningene» deres.

I tillegg er det interessant å legge merke til at etter Åslands avgang, har Ottosen flere ganger etterspurt mer taushetsbelagt informasjon både fra Åsland og hovedstyret. Hvor er argumentasjonen om taushetsplikt i en personalsak nå?

Under avsnittet «Begrepet varsling» prøver Ottosen å vise at ikke alt som kalles varsling er varsling i juridisk forstand. Og noe sant er det selvsagt i det han nevner, men meldinger om «kritikkverdige forhold», kanskje ofte kalt bekymringsmeldinger, bør tas på like stort alvor selv om en ikke alltid er innenfor smale juridiske grenser.

«Deretter er det organisasjonens oppgave å undersøke og behandle varslene», skriver Ottosen om reelle varslingssaker. Men alle innleggene i Dagen viser tydelig at ledelsen neppe har undersøkt eller behandlet varslingene slik de skal, men Ottosen forholder seg ikke til denne kritikken.

Ottosen avslutter lederartikkelen med å uttrykke at «Alle vi andre som er tillitsvalgte eller ansatte bør først og fremst vise til systemene som er utarbeidet og støtte de som er satt til å ordne opp i krevende saker.»

I Misjonssambandet er systemet slik at hovedstyret har den øverste myndigheten. Når da hovedstyret endelig har ordnet opp i en svært krevende sak, burde Ottosen forholdt seg til sine egne ord og støttet styret og ikke kritisert slik han har gjort!