Debatt
Derfor slutter jeg i Misjonssambandet
Publisert
Sist oppdatert
For kort tid siden sa jeg opp min stilling som informasjonsleder i Misjonssambandet. Det opplever jeg som tungt. Jeg kjenner på sorg og vemod. Det er straks 35 år siden jeg første gang ble ansatt i Misjonssambandet. Da fikk jeg en sommerjobb som leder for en nærradio på en bibelcamping utenfor Stavern. Siden har jeg stort sett vært ansatt i organisasjonen.
De siste 21 årene har jeg vært informasjonsleder. I den rollen har jeg vært en del av ledergruppen ved hovedkontoret, vært redaktør for Utsyn, iblant fungert som generalsekretær – og, ikke minst, vært mye rundt i landet som forkynner. Alt dette har gitt meg mye.
Annonse
Jeg er dypt takknemlig for alle mulighetene jeg er blitt gitt i Misjonssambandet. Jeg har fått stor tillit og møtt mange flotte mennesker – i min egen avdeling, på hovedkontoret og rundt i landet. Mange har kommet med oppmuntringer og fortalt at de ber for meg og familien min. Det har betydd enormt mye.
Selv om jeg nå slutter ved hovedkontoret, kjenner jeg på en svært sterk tilhørighet til Misjonssambandet. Jeg slutter fortsatt opp om organisasjonens motto, ståsted og verdier. Antakelig vil jeg fortsatt snakke om «oss i Misjonssambandet». Jeg vil virkelig ikke brenne noen broer til organisasjonen – og til ansatte og frivillige. Mitt ønske er fortsatt å bidra, men da ikke som ansatt.
Min oppsigelse skyldes ikke at jeg har jaktet på andre muligheter eller er sikker på at organisasjonen er tjent med at jeg slutter. De siste dagers mediestorm er heller ikke årsaken. Jeg har lagt lite vekt på at det finnes en liten (men koordinert og høylytt) gruppe som har ment at jeg bør slutte. Slik har situasjonen vært i flere år. I ganske lang tid gjorde det meg enda mer bestemt på å bli i stillingen. Jeg vil ikke at organisasjonen, eller jeg selv, skal dirigeres av et hylekor i (sosiale) medier.
Som informasjonsleder skal jeg blant annet forklare og forsvare organisasjonens vedtak og veivalg. Jeg slutter først og fremst fordi det ikke lenger er mulig for meg. Gradvis er det blitt klart at jeg ikke har den nødvendige tillit til hovedstyre og generalsekretær. Etter min mening tar øverste ledelse organisasjonen nå i en retning som kan svekke Misjonssambandet. Det kan jeg ikke stille meg bak. Derfor ga jeg hovedstyret en begrunnet oppsigelse i møtet som startet klokken 18.00 i dag.
Noe handler om hvordan hovedstyret over år har håndtert uroen og varslingssakene i organisasjonen. Men det handler også om viktige valg som hovedstyret og generalsekretær har tatt de siste månedene. Disse opplever jeg som ukloke, uholdbare og mer som et resultat av ytre press enn et ønske om å gjøre rett.
Jeg er blant annet noe kritisk til de to beklagelsene, med tilhørende oppreisning på 750 000 kroner, som Misjonssambandet har gitt de siste ukene. Selv om jeg støtter arbeidet for å ivareta misjonærbarn, og heier på alt som kan skape forsoning, mener jeg prosessene har vært uryddige. Jeg stiller også store spørsmål ved oppreisningenes størrelse. I tillegg synes jeg det er uprofesjonelt at beklagelsene og oppreisningene ikke kobles til en avtale (ikke om taushet!). For da ville det for eksempel vært mulig for Misjonssambandet, sammen med disse enkeltpersonene, sammen å gå ut med en uttalelse som uttrykte enighet og felles forståelse om viktige temaer.
En gang i februar/mars innså jeg at det neppe var mulig – blant annet for å bevare min integritet – å fortsette i stillingen. Siden den gang har jeg brukt tiden på å forsone meg med situasjonen og å finne ny jobb. Heldigvis kunne Dagen tilby meg å bli kommentator. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg ser virkelig fram til å gå inn i en slik rolle. Det blir også godt, tror jeg, å bruke tid og krefter på å forsvare og forklare kristen tro og tenkning fremfor på interne utfordringer i Misjonssambandet. Det siste har innimellom vært både tappende og belastende.
Kanskje noen spør om jeg egentlig ble fjernet eller valgte å si opp fordi jeg kom til å få sparken. Til det er å si at valget om å slutte er mitt eget. Det har modnet fram gjennom mange uker. Samtidig må jeg innrømme at jeg i lengre tid – og særlig de siste ukene – har savnet støtte fra organisasjonens ledelse.
Annonse
Det er blitt påstått at noe av det jeg har sagt og gjort de siste ukene har vært illojalt. Jeg kan forstå det, men for meg har dette handlet om å stå opp for noen avgjørende verdier. Jeg kan for eksempel ikke akseptere full taushet i møte med grove feilaktige påstander om rettssaken i 2013 (selv om det betraktes som taktisk klokt av hensyn til dialogen med Sendt bort). Ikke minst fordi disse påstandene rammer flere tidligere medarbeidere i organisasjonen – og som jeg har stor respekt for.
Mye mer kunne vært sagt om hvorfor jeg slutter. Og jeg vil nok si mer etter hvert. Men jeg er formelt ansatt i Misjonssambandet noen få måneder til. Det ønsker jeg å forholde meg ryddig til. Avslutningsvis vil jeg likevel kommentere kort lederartikkelen jeg skrev i februar om misjonærbarna. I artikkelen skrev jeg selvkritisk om hva som bør sies, og ikke sies, om misjonærbarnas vonde situasjon.
Det siste avsnittet ble av noen misforstått eller direkte vrangtolket. Det er urimelig at artikkelen «kan tolkes i retning av at Misjonssambandet nå har satt punktum i misjonærbarnsaken». Likevel ble generalsekretæren presset til å skrive akkurat dette offentlig. Han hadde fått artikkelen flere uker i forkant og gitt respons på et par småting (som jeg justerte). Til tross for det, presiserte hans beklagelse at «Ottosen selv» hadde skrevet artikkelen. I tillegg beklaget han «at dette har skapt usikkerhet og frustrasjon blant mange misjonærbarn». Da alt dette skjedde var jeg på tjenestereise i Midtøsten.
Det som skjedde knyttet til denne lederartikkelen, og diskusjonen de siste ukene om leserinnlegget jeg skrev om rettssaken i 2023, har bekreftet at en oppsigelse var eneste reelle mulighet. Det håper jeg også alle de som har gitt mye støtte de siste ukene kan ha forståelse for. Uansett vil jeg først og fremst takke, kanskje ikke så mye for de siste månedene, men for mange gode og meningsfulle år i Misjonssambandet.
Teksten ble først publisert på Ottosens Facebook-side.
