Espen Ottosen: Informasjonsleder av sjeldent kaliber

«Hvorfor skal du få sitte her med denne Bibelen din? Jeg begynner å få nok, Espen! Du mener at det er synd at homofile lever sammen i et samliv, det eneste alternativet er sølibat, ja eller nei?», spør en tydelig provosert og oppskjørtet Morten Hegseth.

«Nei», svarer Espen Ottosen rolig, men bestemt. «Er det 1500-tallet eller?», freser Hegseth og snur seg vekk i avsky.

Når jeg ser klippet fra «God Morgen Norge» 6.11.2019 er det nesten som man kan kjenne på stemningen som må vært i rommet. Programleder Desta Marie Beeder har invitert Ottosen og Hegseth for å snakke om homoterapi. Hele konseptet er rigget i Ottosens disfavør.

Når Ottosen skal svare på Beeders innledende spørsmål sitter Hegseth og demonstrerer. Hver fiber av Hegseths kroppsspråk oser av forakt.

Beeder rynker på nesen og myser mot Ottosen mens han svarer. Det ser ut til at den sjarmerende programlederen fra «Rydderevolusjonen» står ovenfor det ekleste hjemmet hun noen gang har sett.

For meg er dette Ottosens «finest hour», som Churchill ville sagt. Midt i dette fiendtlige infernoet bevarer Ottosen fatningen på forbløffende vis.

Ottosen møter forakt, fornedrelse, usaklighet og åpenbar verbal utskjelling med anstendighet, ro, saklighet og en selvbeherskelse som jeg tror selv hans mange meningsmotstandere i de tusen hjem motstridende må innrømme er beundringsverdig. Det ser ut til at Ottosen midt i stormens øye sitter der med en slags fred som overgår all forstand.

Ottosens bidrag på «God morgen Norge» er ett av imponerende mange. Jeg tror knapt det finnes kristenledere i vår del av verden som har deltatt i flere debatter på nasjonal tv og radio enn Ottosen.

Man kan mene mye om Espen Ottosen. Selv har jeg altfor spinkelt grunnlag til å mene noe om alle anklagene som har haglet mot ham de siste ukene. Det jeg imidlertid kan mene noe om, er Ottosens bidrag i misjonen og kristentroens tjeneste.

I en tid der krefter fra ulike kanter har forsøkt å tvinge kristentroen inn i et privat eksil har Ottosen sørget for at evangeliet med jevne mellomrom har preget det offentlige ordskifte. Ottosen er en av de som virkelig har bidratt til at man ikke har klart å stenge Bibelen inne på bedehuset eller stue den vekk i stuer, skap og skuffer.

Informasjonslederen har hatt Bibelen med seg på «God Morgen Norge» og på Marinelyst. Han har sørget for at kristentroen har forblitt i det offentlige søkelyset på gater og torg der den hører hjemme. NLMs talsmann har gang på gang slått fast at man ikke kan isolere troen fra politikk og samfunnsliv.

I en tid der biskopene stor sett har sovet på post og med et KrF herjet av konstant berøringsangst har Espen Ottosen fremfor noen vært konservative bibeltro kristnes fremste talerør.

Der biskopene og KrF etter beste evne har forsøkt å tilpasse seg det sekulære flertallets nådeløse krav, har Ottosen tatt til motmæle. Ottosen har tatt tak i de spørsmål og tema de øvrige kristenlederne helst ikke vil si noe om, i frykt for å skade sitt omdømme.

I stort sett ensom majestet har Ottosen tatt et godt grep rundt mikrofonene på Dagsnytt 18 og utallige andre debatt- og panelformater og forsvart og de kristne grunnsannheter.

Mens store deler av den kristne bøtteballetten har kjempet iherdig for å vinne tidsåndens gunst, har Ottosen frivillig tatt på seg rollen som den stygge andungen.

I våre dager er brobygging dialog og inklusivitet det store mantraet. Ottosen er en av få som har fastholdt kristendommens enestående særtrekk og tydelige rammer.

Ottosen har vært folkefienden som har talt den kompakte majoritet midt imot, han har vært en sårt tiltrengt profetisk røst, en representant for en kontrakulturell bevegelse. I relativitetens, tvilens og de mange nyansers tidsalder har Ottosen hele tiden forsøkt å peke på sannheten.

Dette har han gjort på en slik måte at vi som er hans brødre og søstre i ånden har kunnet nikke samtykkende. «Jammen klarer han seg ikke godt!» har vi sagt høyt hjemme i godstolen med kaffikoppen hvilende på armlenet.

Informasjonslederen har vært vår mann på slagmarken vi er sjeleglade for å unnslippe. Han har hjulpet oss slik at vi har vært i stand til å uttrykke det vi tror på.

Han har funnet ordene for oss, gitt oss argumenter, forklart troen. På mange måter har Ottosen overtatt stafettpinnen fra Carl Fredrik Wisløff og «Jeg vet på hvem jeg tror».

Han har inspirert oss til å våge oss frempå i fotballgarderober, lærerværelser, fabrikkhaller, verksteder, kontorlokaler og over hekken.

Ottosen har vist at det går an å kommunisere og uttrykke kristne verdistandpunkter i en stadig mer polarisert og fragmentert tid. Han har vist at tidsånden og den sekulære virkelighetsoppfatning har dype sprekker.

Han har vært en sårt tiltrengt voksenstemme i et mediesirkus som har vært preget av et allestedsnærværende «Barnetimen for de minste».

Ottosen har vært «firmaets mann», men også mye mer. Han har vært hele bedehusfolkets informasjonsleder.

Utsyn-redaktørens frimodighet har smittet langt utover hans egen organisasjon. Hans kløkt og resonnementer har gjennom årenes løp også berørt mennesker i randsonene og i soner langt utenfor bedehusets fire vegger.

Senest i fjor under Oslo Symposium berømmet Harald Eia Ottosen fra scenen og vedgikk at han hadde lest Ottosens bok «Uten Gud er alt tillatt» med stor interesse. Da jeg leste i et av kommentarfeltene under en av de mange sakene om Ottosen den seneste tiden, la jeg merke til varme lykkeønskninger fra redaktør Elin Ørjaseter og forfatter Frank Rossavik.

Jeg er sikker på at lista er lang over kulturpersonligheter og meningsmotstandere som har stor respekt for Espen Ottosen, mange nærmest mot sin vilje. Slik jeg ser det er dette et sjeldent adelsemerke for en mediemann.

Etter å ha tjent Sambandet i en mannsalder burde Ottosen tatt avskjed med åresalg, spiralloff med gele med pisket fløte på toppen, med syltynn rød saft og spasert ut av hovedkontoret flankert av takknemlige medarbeidere. Dessverre ble det oppsigelse på siste slide i en powerpoint for historiebøkene.

Ottosen forlater organisasjonen han har tjent i en sky av vitner og varsler. Nettopp derfor er det viktig å komme i hu den betydningen informasjonslederen har hatt for NLM. Jeg håper Ottosen blir forskånet for den bitterheten som ser ut til prege så mange av NLMs ulike sterke fløyer.

Jeg tror de fleste av de som har sagt opp sitt Vårt Land-abonnement er glad for at Ottosen fra sin kommentatorplass i Dagen kan fortsette å være en befriende motstemme i alt mylderet.