Debatt
Espen Ottosens sjonglering med sitater
Jeg er blitt kjent med at Espen Ottosen har funnet et par sitater av Oddvar Johan Jensen og undertegnede som skal passe inn i et forsøk på å fortelle NLA-historien om kampen mot dem som ville endre NLAs teologiske ståsted (Dagen 31.08.). Ifølge ham var vi begge sentrale i det forsøket. Det finnes det ikke hold i.
Ottosen presenterer en typisk offerfortelling, en fortelling om «oss» som utsettes for «de andres» angrep, men «vi» får vår rett til slutt. Det er en vanlig identitetspolitisk sjanger. I slike fortellinger er det klare skiller mellom skurker og helter. I virkelighetens kamper finnes det skurker og helter på begge sider.
Annonse
Fortellingen om at vi prøvde å endre NLAs verdigrunnlag, blir ikke mer sann om den gjentas i det uendelige. NLA hadde et verdigrunnlag i 40 år før verdidokumentet kom. Verdigrunnlaget er uttrykt i grunnreglene og i stiftelsesdokumentene. Verdidokumentet har heller ikke vært en fasttømret størrelse. En tid var man imot både røyking og alkohol. Som altså i så fall skulle være en del av NLAs verdigrunnlag?
Men det var først da homofilikampen tilspisset seg, at verdidokumentet ble til «NLAs verdigrunnlag», og Forskerforbundet, som jeg ledet, og andre som ville sikre akademisk frihet også i det spørsmålet, ble beskyldt for å ville endre verdigrunnlaget.
Den alternative historien handler om at styringen av NLA endret seg. NLA har alltid stått i spenningen mellom akademisk frihet og krav fra eksterne aktører i en anti-intellektuell tradisjon, om å få sine svar på kompliserte faglige spørsmål. Med et par unntak har ledelsen på NLA forsvart lærernes faglige frihet.
Ottosen visiterer daværende rektor Erik Waaler. Han og jeg var på motsatt side i diskusjonene om verdidokumentet, men ingen kan betvile hans vilje, jeg vil også si evne, til å ivareta institusjonens akademiske troverdighet og lærernes akademiske frihet, i motsetning til daværende styre, slik jeg ser det.
Den viktigste endringen av NLA kom da Gimlekollen, eid av Misjonssambandet, ble slått sammen med NLA. Flere av oss i Bergen var opptatt av hvilke ideologiske endringer det kunne føre til. Gimlekollen var bygd opp etter mønster fra den sterkt konservative Wheaton College, og vi så en teologisk profil på Gimlekollen som lå tett på den amerikanske evangelikale fundamentalismen.
Misjonssambandets styreleder ved Gimlekollen ble styreleder for det sammenslåtte NLA, mens Indremisjonsforbundet hadde nestleder. Det innledet en mer hardhendt praktisering av verdidokumentet, med tilfeller av klare ideologiske overstyringer over høyskolefaglige hensyn.
NLAs høyredreining, i hvert fall på ledernivå, ser vi også nylig i oppslaget i Dagen med Jan Inge Jenssen (07.09.), avdelingsleder ved NLA. At han legger seg så tett opp til Trump og til de kristenkonservative som står bak ham, styrker inntrykket av at «Kristiansand-forskyvningen» av tyngdepunktet til NLA, også innebar en verdiforskyvning.
Det er stor forskjell på den gamle pietistiske tradisjonen som var vel kjent på NLA i de 40 årene jeg arbeidet der, og den kristenkonservative, høyrepolitiske bevegelsen vi ser Jenssen presenterer i intervjuet. Jeg undres på hvordan det «gamle» miljøet på NLA i Bergen forholder seg til denne endringen. Forskerforbundets arbeid for akademisk frihet i alle «merkesaker» for NLA, er ikke blitt mindre aktuelt.
Annonse
Høsten 2017 var NLA i sterkt behov av en permanent forskningsledelse. Det var kommet en evalueringsrapport som var nummeret før avskilting. Styret hadde svært godt kvalifiserte søkere til stillingen, men prioriterte ideologi. I desember 2017 krevde et samlet fagmiljø – med ulike syn på homofilt samliv – at styret straks tok affære og ansatte en av de kvalifiserte, Man var også usikker på om styret hadde forstått situasjonen NLA var i. Hele tidslinjen til Ottosen er feil.
Diskusjonen handlet ikke om verdidokumentet, men om praktiseringen av det. Siden 2008 hadde dokumentet spilt en rolle i tilsettinger, men kun som et generelt uttrykk for NLAs profil. Det endret seg i tiden fram mot 2017. Nå var styrets bruk av verdidokumentets samlivssyn blitt mye mer hardhendt.
Vårt anliggende var å formalisere de enkeltes rett til å uttrykke sine etiske og faglige syn uten å risikere sanksjoner fra styret. Da styret ikke gikk med på en slik formalisering, var det min mening at hele dokumentet burde skrotes. Men det handlet ikke om å endre verdigrunnlaget.
I norsk skole er det ikke tillatt å si at den ene lovlige samlivsformen er bedre, mer etisk eller rettere enn den andre. Jeg er sikker på at lærerne i NLAs lærerutdanning underviser i tråd med opplæringsloven.
I samtaler vinteren 2019–20 gjorde jeg som leder av Forskerforbundet, et forsøk på å få inn et tillegg i verdidokumentet, som var omtrent slik: «Men vi erkjenner at det også finnes andre legitime samlivsformer i det norske samfunnet.» Vi foreslo ikke at man skulle fjerne setningen om ekteskapet. Forslaget ble kontant avvist. Hvorfor? Hvordan tenker ledelsen, styret, å unngå at skolen blir en kamparena for samfunnets konflikter om akseptable samlivsformer?
Jeg kjenner lite til hva som har skjedd etter 2020. Hvis jeg ikke tar feil, vil flere og flere lærere ved NLA være uenige i det bastante synet på samlivsspørsmål. Hvordan vil NLA ivareta sitt syn? Er det laget kun for politiske formål, eller brukes det inn imot de enkelte fag, studieemner og lærere, og hvordan? Det er her spenningen ligger.
