Et barnearbeid i tro til Gud?

Hva vil det si å være barneleder i tro til Gud? Handler det om en troskap mot Bibelen, eller handler det mer om en forventning om at Gud er virkelig, levende og virksom nå ­– midt mellom flanellografer, marshmallow-sauer og hjertesjokolader?

Det er kanskje litt unødvendig å sette det ene opp mot det andre. Men jeg tror likevel vi mister noe vesentlig om vi tenker at bibeltroskap er nok, i den forstand at vår oppgave bare er å gi videre et ferdig budskap. Jeg vil prøve meg på en kombinasjon: lete i nettopp Bibelens ord – etter tegn på at jeg i tro kan åpne mer opp, tegn på at budskapet kanskje fortsatt må tolkes, tegn på at jeg kan tre litt til side og slippe litt av kontrollen, for at Gud skal få mer plass i barnearbeidet.

Om jeg ville holde fast på at Ordet er et lukket og ferdig budskap som vi skal gi videre til barna, så finner jeg et pedagogisk program i det som gjerne kalles israelittenes trosbekjennelse (5. Mos 6,4–9), et godt program for å huske: gjenta ordene for barna, snakk om dem hjemme, langs veiene, når du står opp og når du legger deg, bind dem om hånden, ha dem på pannen, skriv dem på dørstolpene og på portene dine.