Et comeback til noe nytt

Den 1. november i år ble det femte parlamentsvalget i Israel avholdt på fire år. Hyppige valg har vist seg å være et kjennemerke i israelsk politikk. Ett annet kjennemerke er hvor mange partier som velges inn til Knesset. Begge deler har delvis noe å gjøre med den relativt lave sperregrensen på 3,25 prosent. Som israelske diplomater spøkefullt har sagt til meg, er de mange valgene og partiene et uttrykk for den store entusiasmen israelerne har for demokratiet sitt.

Når det er mange partier, ender det gjerne med koalisjonsregjeringer. Og suksessfulle regjeringssjefer er de som evner å samle flere partier rundt seg. Det er ingen tvil om at Benjamin Netanyahu er en slik dyktig politisk spiller. Selv hans mange motstandere må innrømme at han har en sterk evne til å holde på makten. Han har også en sterk evne til å komme tilbake, slik han gjorde denne gangen også.

En ambassade til besvær

For de som betrakter valget utenfra, er det gjerne spørsmål som angår konflikt i regionen eller det palestinske spørsmålet som fanger oppmerksomhet. Men det er ikke direkte dette som avgjør de fleste israelske valg.

For kort tid siden, fikk vi på Stortinget besøk av den fremtredende meningsbæreren Einat Wilf. Hun holdt et interessant foredrag om israelsk politikk og samfunn, og berørte naturlig nok det forestående valget. Hun kunne fortelle oss at disse store og viktige spørsmålene, om forsvar, diplomati og sikkerhet, ikke er oppe til diskusjon ved israelske valg. Her er landet samlet.

Hvem hjelper vi ved å merke varer fra Vestbredden?

Mange forventer likevel denne gangen at Netanyahu vil måtte følge en krassere linje når det kommer til sikkerhet, enn han så langt har gjort. Israel har den siste tiden vært rammet av et tragisk antall solo-terrorangrep, og befolkningen forventer handling. Når Netanyahu ser ut til å måtte samarbeide med partier enda lenger til høyre, er det også ventet at politi og forsvar vil få større fullmakter til å slå ned med hard hånd.

Andre er opptatt av om han vil klare å opprettholde normaliseringsprosessene Israel står midt i med andre land i regionen. Selv tror jeg det er sikkert at han vil det. Netanyahu var selv instrumentell i å få disse såkalte «Abraham-avtalene» fremforhandlet, og han vil helt sikkert se til at arbeidet med å fullbyrde disse fortsetter.

Jeg håper en Netanyahu-retur vil føre til stabilitet i israelsk politikk fremover. Det er en urolig tid, spesielt med tanke på sikkerhet. For å garantere for nasjonens trygghet, må landet holde en samlet kurs.

I en slik situasjon må vi være oppmerksomme på at Netanyahu har sine motstandere både innenfor og utenfor Israel. Dette kan by på vansker. Han skal samarbeide med nye partier, og verden har endret seg siden sist han ledet. Valgdeltakelsen dette valget var høy, og spesielt unge velgere ser ut til å ha bidratt til at ytre Høyre-partiet til Itamar Ben-Gvir til nøkkelposisjon.

Haaretz’ Amos Harel skrev rett etter valget at resultatet kan medføre større splittelse i det israelske samfunnet. Andre kommentatorer mener Netanyahu kommer med for mye bagasje denne gangen, siden han har flere korrupsjonsanklager rettet mot seg.

Like fullt tillater jeg meg å være forsiktig optimist. Netanyahu har vist seg som en svært tilpasningsdyktig politiker, og han har alt å vinne på å få det til. Når det er alvor i verden, slik som nå, er ikke disse personlige forutsetningene de verste.