Et dekadent rop om hjelp

Artisten Carola er oppgitt etter helgens Eurovision i hjemlandet Sverige, kunne Dagen melde denne uken. Hun er selv en tidligere vinner av konkurransen og var også på scenen sammen med to andre som har oppnådd det samme.

To ting opprører henne. For det første er det hvordan publikum laget «politisk hetsstemining» under fremføringen til den israelske deltakeren Eden Golan (20). For det andre er det innslaget til den irske artisten Bambie Thug. «Et satanisk ritual på scenen foran et milliardpublikum og mennesker som ikke har valgt å få en horde demoner mot seg. Hva skjer? Eller er det bare jeg og noen andre som reagerte?» undres hun på Instagram.

Man skal ikke ha sett mange bilder eller hørt mange glimt fra seansen for å lure på hvilke verdier som preger dagens Europa. Den alltid lesverdige Asle Toje har skrevet det han kaller «en havarirapport» om Eurovision på E24.

Det gjør han til tross for at han verken har sett showet eller hørt noen av låtene. Og det trenger heller ingen å bebreide ham for. Kort og presist oppsummerer han noe av problemet med det som kommer til uttrykk: «denne feiringen av barnevennlig seksualisering».

Gjennom flere år har det virket som om et økende antall artister har sett Eurovision som en øvelse i å overgå hverandre i vulgariteter. Hvis dette er visjonen for Europa, ser det ikke særlig lyst ut.

Et gudløst og grenseløst Europa blir også et retningsløst og meningsløst Europa. Hva er det som forener oss? Hva er det som bygger opp? Hva er det som gir fellesskap, forståelse og framtid? Neppe at artister fra hele kontinentet møtes for å skremme barnefamilier i de millioner hjem bort fra skjermen.

Hvis man spør hva som har vært viktig for å forme europeisk kultur, etikk og virkelighetsforståelse, kommer man ikke utenom at kristendommen har vært helt avgjørende. Alle mennesker er skapt i Guds bilde og er elsket og ansvarlig overfor ham. Ethvert menneske er et medmenneske med lik verdi. Måtehold, hensyn og tilgivelse er helt grunnleggende verdier.

Når kristne snakker og skriver slike ting, kommer innvendingene fort. Se på korstogene, se på religionskrigene, se på undertrykkelsen av minoriteter og så videre. Og ingen bør møte dette med å benekte historiske realiteter.

Det er i seg selv et kristent ideal å kunne vurdere sin egen fortid kritisk - og ta oppgjør der det trengs. Men feilene vi finner, handler nettopp om at kristne idealer ikke ble realisert.

Snart skal vi feire grunnlovsdagen der flere av sangene betoner kristendommens betydning for verdiene våre. «Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde», heter det i Fedrelandssalmen. Tekster som denne og «Fagert er landet» avspeiler en ydmykhet, takknemlighet og ansvarlighet i møte med livets gleder og utfordringer som knapt ble besunget i Malmö.

Det er grunn til ettertanke når vi sammenlikner de kulturelle idealene som kommer til uttrykk. Det vi sår og dyrker, kommer vi også til å høste. For den som regner med Gud, er det mer enn noen gang grunn til å minne både seg selv og andre om følgende: «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja».