Et ekteskap som gleder Faderen

Har du sett denne lille gutten? Han som veiver med hendene mens han roper av full hals på pappa for å få hans oppmerksomhet: «Pappa, pappa! Se på meg!»

Og så fort pappa snur seg rundt for å se, hopper gutten ned i vannbassenget og lager et gedigent splash. Alle rundt smiler og ler — bortsett fra kanskje lillesøster som ble litt våt der hun satt ved kanten.

Søtt, ikke sant? Men, hvorfor ropte gutten på pappa? Selvfølgelig fordi han ville se pappa smile mot ham, noe en god far gjerne vil gjøre. Gutten vil ha fars bekreftelse, fars respekt, fars kjærlighet.

I dag tenker vi ikke alltid over hvor viktig det er for en gutt å få denne faderlige anerkjennelsen. Men ta en titt i evangeliene. Hva var de første ordene vi hører mellom Faderen og Sønnen?

Etter at Jesus har blitt døpt og kommet opp av vannet, sier Faderen fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Luk 3:22). Det første vi altså ser av forholdet mellom Faderen og Sønnen, var at Faderen ville gi Sønnen faderlige anerkjennelse.

Slik som ekteskapet er et bilde på Kristus og menigheten, er far og barn relasjonen et bilde på Faderen og Guds barn. Faderen er «han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord (Ef 3:15).

Følgelig har vi kristne fått barnekårets Ånd som får oss til å rope ut: «Abba, Far!» (Rom 8,15). Vi vil at Abba skal se på det vi gjør, og vi vil at han skal gjøre det med et stort smil.

David, for eksempel, synger ut om hvordan han er Guds glede: «[Han] fridde meg ut, for han har sin glede i meg» (Sal 18,20; jf. Ordsp 23,15-16).

Den historiske kristne læren sier at Gud Faderen taler til sine barn gjennom Bibelen. Det er dit vi må gå for å finne ut om vi har hans faderlige anerkjennelse.

Dette leder meg til det jeg vil drøfte her: Kan alle kristne, ved å lese Bibelen, vite om Gud gleder seg over dem og deres valg?

Litt bakgrunn

For litt siden skrev jeg en artikkel hvor jeg utdypet Bibelens ensidige bruk av tradisjonelt ekteskap som et bilde på Guds forhold med oss. Deretter spurte jeg dem som støttet trofaste homofile ekteskap: «Hvis trofaste homofile ekteskap virkelig er bibelske, hvorfor bruker Gud aldri slike ekteskap til å symbolisere sitt forhold med mennesker?»

Skeivt Kristent Nettverk svarte meg ved å si at Bibelen er skrevet i bestemte historiske og kulturelle kontekster. Og fordi likekjønnede ekteskap var ukjent der, ville bruken av likekjønnede ekteskap som et litterært symbol ikke gitt mening som et symbol på Guds-forholdet. Men Den hellige ånd har nå ledet kristne til å se at homofile ekteskap også er godt.

La oss hypotetisk si at dette er sant og at Bibelen ikke forbyr homofilt ekteskap.

Forestill deg da to hypotetiske bryllup. To menn skal gifte seg, den ene med ei kvinne, den andre med en mann.

I tiden før den store dagen, ber den tradisjonelle brudgommen ofte til Gud Faderen og spør ham om han gjør det rette valget. Etterpå leser han Bibelen i håp om å få et svar. Det får han.

Han finner forskjellige tekster om ekteskapet, blant annet Efeserne 5 som bruker ekteskapet som et bilde på Jesus og menigheten. Dette får han til å innse hvor viktig og nydelig ekteskapet faktisk er, og hvor mye Gud verdsetter det.

På bryllupsdagen føler brudgommen at han gjør det rette valget og han er overbevist om flere ting: Faderen er til stede, han ser ned på brudeparet fra himmelen, og han smiler over dem.

Fortellingen om den homofile mannen begynner likt, men ender annerledes. Han ber og spør Gud om han gjør det rette valget.

Etterpå leser han Bibelen på jakt etter svaret. Han, derimot, finner ikke en eneste god beskrivelse av forholdet sitt.

Han oppdager noen tekster som snakker om kjærlighet generelt, men ikke en som bekrefter ham og partneren hans. Alle tekstene som kan se ut til å beskrive homofili, ser ut til å fordømme ham. Dette får ham til å gråte.

Han går til pastoren som prøver å forsikre ham om at trofaste homofile forhold ikke strider mot Bibelen. De tekstene som ser ut til å fordømme ham, handler egentlig ikke om den typen forhold som han er i.

På bryllupsdagen klarer ikke den homofile mannen å kvitte seg helt med tvilen i hjertet som sier at Faderen er misfornøyd med valget hans. Derfor blir ikke denne dagen så magisk som han hadde forestilt seg — ikke i det hele tatt. Og denne tvilen fortsetter å forfølge ham etterpå.

Oppsummert var det kun en som direkte så at Gud velsignet ekteskapet hans i Bibelen. Han opplevde dermed at Gud så på ham med et smil. Den andre derimot følte seg forsømt og fordømt når han leste Bibelen. Han måtte gå til pastoren sin i stedet for å få trøst.

Hvis Gud er Faren til begge disse, er dette en rettferdig behandling av dem?

De eneste mulighetene

Slik jeg ser det, er det kun to muligheter her: Enten så gav Gud Faderen barna sine en tidløs bok som tydelig bekrefter og feirer kun et parforhold, ekteskapet mellom mann og kvinne.

Eller så gav Gud Faderen barna sine en vag og kulturelt betinget bok som unnlater å vise enkelte av hans barn at han elsker deres form for kjærlighet like mye som de andres. Dette får det til å virke som at Gud er en fjern far overfor noen av barna hans. De er avhengig av pastorer og teologer på en annen måte enn resten av barna som kan finne mange lettleselige tekster som bekrefter deres parforhold. Noen barn får mange åpenbare tekster, mens andre barn får et tekstuelt puslespill som de moderne teologene må løse for dem før de kan forstå det.

Jeg tror det er den første muligheten som er riktig: Gud Faderen gav barna sine en tidløs bok som tydelig bekrefter og feirer et parforhold, ekteskapet mellom mann og kvinne. Der smiler Faderen over brudeparet.