Et forståelig håp? Eller alvorlig vranglære?

En ting synes ganske opplagt: Leter vi etter bibeltekster som sier noe om muligheten for at mennesker kan gå evig fortapt, finner vi svært mye å velge mellom. Mye kommer fra Jesu munn:

• «Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje» (Matt 7,21).
• «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24).

Det er på bakgrunn av slike tekster at de aller fleste kristne i noen tusen år har fastholdt den dobbelte utgang av dette livet: enten evig frelse eller evig død.

Er det da greit å håpe at det likevel ikke blir slik? Eller håper vi da at Jesus har lurt oss?

En påstand eller bare et håp?

Ulike diskusjoner om muligheten for at fortapelsen ikke finnes har vært en gjenganger både i Vårt Land og i Dagen de siste årene.

I januar holdt Sunniva Gylver en videoandakt om Johannes 3,16 hvor hun ga uttrykk for et håp om at Gud «bør ha en plan B» slik at også de som ikke tror på Jesus kan bli frelst.

Det vakte mye oppsikt at tidligere biskop Tor B. Jørgensen i 2016 uttalte til Vårt Land: «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt».

Det er en forskjell – kanskje avgjørende – mellom Jørgensens ganske skråsikre påstand om at ingen vil gå fortapt og Grønviks håp om at alle blir frelst.

Men resultatet kan bli omtrent det samme: På talerstolen forsvinner Bibelens store alvor.

«Med tårer»

Jeg forstår godt alle de som håper at alle til slutt blir frelst.

For det er ubehagelig å tro at noen – kanskje egne barn eller nære venner som ikke bekjenner kristen tro – skal gå evig fortapt.

Da blir det viktig å påpeke at ubehaget ikke er noe nytt, at det ikke skyldes at dagens kristne har et langt mer kjærlig sinnelag enn fortidens kristne.

For også Paulus skrev om smerten knyttet til fortapelsens mulighet (blant annet i en tekst hvor det før sto «fortapelse», men «ødeleggelse» i Bibelselskapets nye oversettelse): Dette kan også forklares etter bibelverset.

«For, som jeg ofte har sagt og nå gjentar med tårer: Mange lever som fiender av Kristi kors. Ødeleggelse er deres utgang» (Fil 3,18-19).

Tidligere sto det for øvrig «fortapelse» i denne teksten, men «ødeleggelse» er nå ordet som brukes i Bibelselskapets nye oversettelse.

Omdefinert og avlyst

Opp gjennom kirkehistorien har det vært mange – som på ulike måter – har omdefinert eller avlyst fortapelsens mulighet.

Noen mener, og forsøker å begrunne det bibelsk, at den evige død innebærer at de ufrelste utslettes (kalt for annihilasjonslære).

De vil altså ikke, slik det står i Den augsburske bekjennelsen, bli dømt «til å pines uten ende».

Den anglikanske teologen John Stott vakte oppsikt da han antydet en slik forståelse i samtaleboken Evangelical Essensials i 1998.

Andre har hevdet at Gud vil finne en måte å frelse alle (kalt for apokastasislære).

For noen er hovedargumentet en henvisning til Guds kjærlighet. Andre trekker frem bibelvers om at Gud skal bli «alt i alle» (Ef 1,23).

Men sistnevnte posisjon har den utfordring at tekstene som taler om et evig enten eller – og løfter frem fortapelsens mulighet – både er flere og tydeligere enn tekstene som gjerne brukes for å formidle troen på alles frelse.

Naturlig håp

Igjen: Jeg forstår alle de som håper på frelse for alle.

I en eller annen forstand deler jeg også et slikt håp.

Det motsatte fremstår umulig: Det er jo fordi jeg ønsker – og håper – at alle skal bli frelst, at jeg selv har vært misjonær.

Jeg har tenkt, for å sitere Paulus, at ingenting er verre enn å være «uten Gud og uten håp i verden» (Ef 2,12). Dessuten tror jeg på en Gud som ønsker at alle mennesker blir frelst (2 Tim 2,4).

Jeg ønsker også å unngå for mange spekulasjoner knyttet til hvordan Gud – helt konkret – vil dømme levende og døde. Hva skjer med de som aldri har hørt evangeliet?Hva med de som forlot troen fordi kristne ledere sviktet på det groveste?

Kort sagt vet jeg ikke hvordan Gud skal makte – på den siste dag – å være både rettferdig og kjærlig.

Derfor er det viktig å overlate dommen til ham.

Dommen som håp

For oss som bor i trygge, stabile Norge er det kanskje lett å oppfatte dommedag først og fremst som et problem.

Men dommen kan også representere et håp – om oppreisning og rettferdighet. Det har den kroatiske teologen Miroslav Volf – som så tusenvis bli drept i en borgerkrig i hjemlandet Jugoslavia – skrevet interessant om:

Profilert prest tror alle blir frelst

«Hvis Gud ikke var opprørt over urettferdighet og bedrag, og ikke gjorde endelig slutt på volden, ville Gud ikke vært verdig vår tilbedelse».

En beskjed til Gud?

Kan så prester og predikanter både håpe at Gud vil frelse alle – eller i det minste flere enn de som tydelig bekjenner Jesu navn – og samtidig forkynne at det går an å gå fortapt?

Det er i hvert fall ingen enkel balansegang.

Muligheten finnes for at håpet, i hvert fall når det tas frem på en talerstol eller i en andakt, oppfattes som at predikanten gir Gud beskjed om hva det vil si å opptre kjærlighet.

I så fall blir det predikantens ord som får forrang og ikke Guds ord.