Et forstørrelsesglass på sårbarhet

Pandemien har satt et forstørrelsesglass på hva det vil si å være sårbar. Den dyrekjøpte lærdommen må få konsekvenser for prioriteringer – for Norge, for misjon og for oss alle.

Alle kan bli smittet av korona, men noen grupper er mer utsatte og blir sykere enn andre. Alle kan miste inntekt, men noen rammes hardere når det skjer.

Den sårbarheten som var teoretisk før ble så altfor konkret og brutal da krisen rammet.

Barn og unge har blitt rammet hardt. Her hjemme har deres fysiske form dalt som følge av mye stillesitting og deres psykiske helse har forverret seg.

Norske barn generelt sett er likevel heldigvis lite rammet sammenlignet med barn som vokser opp i de landene som fortsatt trenger internasjonal bistand.

Et eksempel er hvordan FN-undersøkelser av barns avhengighet av skolemat har vist at stengte skoler sannsynligvis har ført til underernæring og mulig sult hos svært mange barn.

Et annet er hvordan 830 millioner barn ikke hadde tilgang på datamaskin hjemme da skolene stengte i fjor, og at 463 millioner av disse heller ikke kunne bli nådd med TV- eller radiosendinger.

De barna som nå har mistet muligheten til utdanning – i mange tilfeller, for alltid – er kanskje dem som egentlig trenger det aller mest.

Vanskeligst er det for jentene, der svært mange dessverre heller ikke vil returnere til skolen fordi de er blitt giftet bort eller har blitt gravide.

Tidligere har vi i Misjonsalliansen skrevet om hvordan kvinner rammes hardt av koronapandemien, både ved at de i større grad mister inntekten og at de utsettes for vold i hjemmet.

Mennesker med funksjonsnedsettelser rammes også særlig hardt, for eksempel fordi behandlingstilbudet som holder smertene tilbake blir stengt på grunn av smittevern.

Ungdom rammes også særlig hardt fordi de er blant de første som mister jobben når bedrifter må kutte og ofte har en type jobber som rammes hardt av nedstengninger.

Den sårbarheten som forstørres av pandemien, hos disse og andre grupper, er selvsagt et problem i seg selv, fordi de menneskene det gjelder opplever å miste livsgrunnlag og håp.

Men det er også et problem fordi det skaper sosiale utfordringer og frustrasjon, som på sikt kan rive lokalsamfunn ifra hverandre og skape konflikt mellom nasjoner.

Her i Norge kan vi glede oss over vaksiner og at økonomien er i bedring. I lavinntektsland, som ifølge FN innen april kun hadde fått tildelt 0,3 prosent av vaksinedosene, er tilbakeslaget så stort at det kan ta svært lang tid før de er tilbake på nivået før pandemien.

Vi i Norge rammes ikke i like stor grad som andre. Men at andre er mer sårbare enn oss selv betyr ikke at vi skal ha dårlig samvittighet.

Vi skal fryde oss over friheten landet vårt nå virker å kunne få nyte i sommer. Det vi ikke kan gjøre er å glemme dem som rammes hardere enn oss selv.

I stedet må vi bruke vår rikdom på en måte som gir reell hjelp til dem som trenger det.

For norske myndigheter betyr det at sårbare grupper sine behov må vektlegges når vi nå skal gjenoppbygge etter pandemien. For organisasjoner som Misjonsalliansen betyr det at vi må ha særlig fokus på disse gruppene i arbeidet vårt.

Vi må for eksempel jobbe knallhardt for å få alle barn inn i skolen og gjøre opp for tapt undervisning. Vi må gi mikrofinanskundene våre, hvorav en stor andel er kvinner, sjansen til å komme seg tilbake på beina gjennom amnesti og rabatt.

Og vi må sørge for at mikrofinansbankene våre – de fattiges banker – er der med sine livsviktige tjenester også etter at krisen er over.

Vi kan alle bidra ved å gi penger til de organisasjonene som jobber med rettigheter og hjelp for sårbare grupper. Men også i hverdagen vår, ved å ha et særlig øye for dem som er sårbare rundt oss og bidra med de ressursene vi har til å gjøre hverdagen bedre.

Det er bra og viktig å ha omtanke for vår neste og be for dem som er sårbare, men noen må også lytte til kallet om å være Jesu hender og føtter. Noen må være det bønnesvaret som andre lengter etter.