Et hår i en suppe av naivitet

Den pakistanske konvertitt og kritiker av islam, Imran Firasat, er transportert ut av Norge i all stillhet. Han søkte asyl etter at spanske myndigheter trakk tilbake oppholdstillatelsen i Spania hvor han har oppholdt seg de siste 8 år.

Les også: Imran Firasat får internasjonal støtte

Han er åpenbart en (religions)politisk belastning for Spania på grunn av sin sterke kritikk mot islam – ikke minst gjennom produksjon av flere filmer som behandler sentrale tema. Dette er selvsagt ubehagelig og provoserende for muslimer – noe spanske myndigheter ikke tør ta sjansen på å tillate.

Løsningen er enkel: Oppholdstillatelse annulleres – utvisning følger.

Norske UDI avslo å behandle søknaden under henvisning til Dublinforordningen som fastsetter at myndighetene i det land asylsøkeren først kommer til, skal behandle søknaden.

Formelt har UDI sitt på det tørre. For Firasat vil imidlertid dette bety at når spanske myndigheter gjennomfører sitt vedtak, vil neste stopp være Pakistan, et land som i sin straffelov har fastsatt dødsstraff for blasfemi. Og at Firasat med sin sterke kritikk mot islam kvalifiserer til denne straffen, bør ingen være i tvil om.

I så måte har han selv produsert de beste bevis gjennom den ytringsfrihet vi her til lands (inkl. EU!) hevder må være ubestridelig. Faller han ikke for statens sverd, er det saktens et «mulla-sverd» like rundt hjørnet. Særlig kristne har fått erfare dette, jf. fembarnsmoren Aisia Bibi som på sjette året holdes fengslet i dødscelle uten at bevis er lagt frem.

Det er ikke mer enn et par måneder siden den afghanske tolken Faizullah Muradi ble sendt ut av Norge og tilbake til Italia som første ankomstland – i pakt med den samme forordning som for Firasat.

Det reiste en storm av protester. Han hadde jo vært tolk for den norske invasjonsstyrke i Afghanistan. Derfor burde han selvsagt få opphold her. Skulle han bli sendt tilbake til sitt hjemland, ville livet stå i fare. Saken ble gjenopptatt. Muradi er tilbake i Norge.

Les også: Afghansk tolk har fått arbeidstillatelse

I Muradi-saken påpekte NOAS at det finnes en romslig humanitær klausul i Dublinforordningen som åpner for at et land kan velge å beholde en asylsøker og behandle hans eller hennes sak dersom det foreligger særlige grunner for dette.

Når det gjelder Firasat antas at norske myndigheter kjenner til § 295 C i den pakistanske straffelov av 1986 med (påbudt) dødsstraff for blasfemi. Det er derfor vanskelig ikke å skulle anse dette som «særlige grunner». Men det unngår man under formalismens dekke – og Norge kan toe sine hender. Ei heller løper man risiko for mulige provokasjoner av norske muslimer. At en kristen konvertitt og profilert kritiker av islam som har reelt behov for beskyttelse blir sendt ut av Norge uten å få behandlet sin sak, er direkte skammelig og krenker den alminnelige rettsfølelse.

Norge synes å ha et tilnærmet fredelig forhold til islam og muslimer, i hvert fall på overflaten. Bildet av en tolerant og fredelig religion har i stor grad fått befeste seg. Vi hører stadig at islamister og tilhengere av Taliban er en fåtallig gruppe. Et blikk på dagens situasjon både i vår del av verden og i islamske land tilsier noe ganske annet.

Imran Firasat har satt ord på noe opinionen ikke liker å høre, noe som forstyrrer også den norske allmenne naive holdning til islam. Ytringsfriheten gir ham imidlertid denne retten. Men den har spanske myndigheter fratatt ham av frykt for represalier. Er dette også hva man norske myndigheter frykter? Ved å handle slik man her har gjort, er det ansvar et hvert fritt samfunn har, blitt sveket. Dette er en skam for Norge!

Prinsipielt sett kan vi ikke se forskjell på de to sakene Faizullah Muradi og Imran Firasat. Havner nå sistnevnte i Pakistan eller i Indonesia og må bøte med livet på grunn av den ytringsfrihet vårt samfunn roser seg av, er det en skamplett på den norske fasade. Det burde vi ikke være bekjent av.