Et historisk feilsteg av Netanyahu

Israels statsminister har denne uken valgt å gå videre med gjennomføringen av den omstridte rettsreformen i landet. Det gjør Netanyahu til tross for den krisetilstanden som denne foreslåtte reformen har kastet nasjonen hans ut i.

For siden januar har Israel vært preget av voldsomme demonstrasjoner, streiker og uro. Vi har blitt vitne til helt ekstreme scener med bål i gatene og menneskemengder som møtes av opprørspoliti med vannkanoner.

Landets økonomi er preget både direkte på grunn av uroen, men også fordi internasjonale selskaper har stoppet sine investeringer.

Men de kanskje aller mest alvorlige signalene kommer fra det israelske forsvaret. Det blir nå på fullt alvor stilt spørsmål ved om selve Israels sikkerhet er i ferd med å svekkes. Særlig er det bekymringsfullt at nøkkelpersonell i de viktige israelske reservestyrkene har varslet at de vil legge ned engasjementet sitt.

Netanyahu har fått tallrike advarsler fra inn- og utland. USA har varslet at det tradisjonelt svært nære forholdet mellom de to landene kan bli skadelidende.

Likevel nekter Netanyahu å bøye av.

Første del av reformen ble vedtatt på mandag, illustrerende nok med voteringstallet 64-0, fordi opposisjonen boikottet avstemmingen.

Israelske domstoler må nå dømme ut fra lovene – ikke ut fra privatmeninger

Som Israels venner sørger vi over den dype splittelsen som nå preger nasjonen. Og vi har ingen forståelse for hvorfor det skulle være så maktpåliggende å tvinge igjennom en så omstridt reform akkurat nå. Særlig ikke med de åpenbare skadevirkningene som påføres den israelske nasjonen.

Israel er et mangefasettert samfunn. Det er delt etter dype religiøse, politiske og etniske skillelinjer. Men en ting har israelere kunne enes om: Stoltheten over å være et moderne, liberalt demokrati av beste vestlige merke, midt i en region der folkestyre er et fremmedord.

Det er denne dyptfølte opplevelsen av at noe svært viktig står på spill som selve er bakgrunnen for de voldsomme protestene. Israelere både på høyre- og venstresiden frykter at rettsreformen skal svekke det israelske demokratiet. Og det har de ikke tenkt å sitte stille å se på.

Vi forstår dem godt. Viktige konstitusjonelle spørsmål som handler om maktfordelingsprinsippet mellom regjering, parlament og domstoler bør behandles med varsomhet. Og man bør søke så bred konsensus som mulig både i befolkningen og i nasjonalforsamlingen.

Slike reformer er rett og slett ikke egnet for å bli banket og tvunget igjennom med smalest mulig margin. Men det er altså nettopp det Israels statsminister har valgt å gjøre.

Problemet er at Benjamin Netanyahu synes å ha mistet evnen til å bygge brede allianser i israelsk politikk. Etter siste valg har han måttet støtte seg på sterkt høyreorienterte og ultraortodokse partier for å stable sammen et flertall i nasjonalforsamlingen Knesset og dermed kunne bli statsminister i Israel igjen.

Det er spesielt disse ganske ytterliggående kreftene som har presset på for å kjøre på videre med rettsreformen koste hva det koste vil. De har satt hardt mot hardt: Uten rettsreformen ingen videre støtte til Netanyahus regjering.

Men uansett bakgrunn og press så ligger ansvaret helt og holdent hos Netanyahu.

Det er han som har valgt å ofre den indre enheten i det israelske samfunnet i bytte mot fortsatt politisk makt.

Etter vår mening har Benjamin Netanyahu i det store og hele vært en god statsleder for Israel. Hans regjeringstid, som med noen få avbrudd nærmer seg tre tiår, har vært en sammenhengende oppgangstid for den jødiske staten.

Men denne gangen har han gjort et feilsteg. Et historisk sådan.

Norske Israelsorganisasjoner mener det er grunn til bekymring