Et instrumentelt og reduksjonistisk menneskesyn gjennomsyrer karismatisk vekkelsesforkynnelse

Karismatisk kristendom er voksende og har et sterkt misjonsfokus i sin forkynnelse. Under vekkelsesmøter og på festivaler formidles budskapet om at mennesket er uendelig verdifullt og at Gud elsket mennesket så høyt at han frelste oss fra all synd og fortapelse.

Men bak dette budskapet ligger et instrumentelt og reduksjonistisk menneskesyn til grunn, der ideen om menneskets autonomi og egenverd er helt fraværende. For å forklare hvorfor, kan jeg bruke min veiledningspraksis som kontekst.

Min jobb er å være pedagogisk rådgiver i skolen, der jeg møter mange søkende mennesker som vil finne en retning med livet sitt. Når veisøkere kommer til meg for veiledning og råd om viktige livsvalg, er det svært viktig at jeg utøver en etisk refleksjon rundt min egen veiledningspraksis.

Det er min oppgave som veileder å styrke menneskers selvverd og mestringsfølelse, gi dem tro på deres evne til å ta gode valg og respektere deres autonomi. Jeg er ikke en ekspert som skal fortelle dem hva de bør gjøre med livet sitt.

Til grunn for mitt arbeid ligger et humanistisk menneskesyn som vektlegger menneskets frihet, evne til å treffe meningsskapende og etiske valg og ta ansvar for eget liv.

Mennesket er uendelig verdifullt og skal alltid behandles som mål i seg selv. Det må ikke reduseres til et middel for andre formål. Oppgaven min er å utvide veisøkernes mulighetshorisont og bevisstgjøre dem om egne ressurser. Sammen leter vi fram hva som motiverer dem og hvilke interesser og verdier de har.

Områder de ikke mestrer, er områder for personlig vekst. Målet er å få dem til å tro på seg selv. Det fineste jeg er vitne til i veilederyrket er når de fylles med ny selvtillit og mestringstro og føler seg klare til å gå i gang med noe helt nytt.

Hvis jeg i møte med veisøkerne bare skulle påpeke deres feil og svakheter, ville du kanskje reagert? Du ville kanskje stusset hvis jeg jeg sa til dem at de ikke vil kunne nå målet sitt på egenhånd, men er helt avhengige av å hente styrke og hjelp utenfra?

Hvis jeg fortsatte med å si at de måtte for all del ikke være stolte over hva de hadde fått til, men heller gi æren til noen andre, hadde du kanskje grepet inn? Hva om jeg sa at det beste og viktigste valget de burde ta, var å legge vekk egne drømmer og heller vie livet sitt til misjon uansett hva det ville koste dem?

Hva hadde dine reaksjoner vært? Kanskje du hadde bedt skolen ansette en ny rådgiver?

I karismatisk kristendoms ensidige søkelys på synd, fortapelse og frelse, er det lite rom for mennesket til å bygge opp en følelse av selvverd og selvrespekt. Framfor å fremheve at mennesket er Guds skaperverk, blir menneskets syndige vesen til stadighet trukket fram.

Mennesket må ta ansvar for det gale de gjør, mens Gud tillegges æren for alt det gode i livene deres. Kjødets kraft og vilje til å synde er sterkt, og derfor må man vokte seg for egenviljen.

Det er bare Gud som kan endre menneskets liv gjennom sin ånd og virke. På denne måten blir mennesket bundet opp i en syklus av ansvar uten evne. Dette er et avhengighetsskapende evangelium, hvor menneskets positive verdi nedtones.

Mennesket er ikke i sin essens verdt noe. Det er kun verdt noe i sin relasjon til Gud. Fjerner mennesket seg fra Gud, fjerner det seg fra hans nåde og frelse. Gud er alt, mennesket er ingenting.

På vekkelsesmøter fremstilles misjonsbefalingen som altoverstyrende for menneskers livsvalg. Gud har gjort seg avhengige av oss for å formidle evangeliet om Jesus, og vi har dermed et hellig oppdrag.

Dette krever ekte disippelskap, overgivelse og lydighet til Gud. For meg er dette et instrumentelt menneskesyn.

Når enkeltindividets hverdagshorisont forsvinner for en stor sak, er det fare på ferde. Det er slående likheter til et autoritært tankesett hvor mennesker ikke er et mål i seg selv, men kun et middel til å skape det perfekte samfunn. Alt skal ofres for at Guds rike skal komme. Ingen forsakelse er for stor, og lidelse er et belønningsstempel.

Jeg skulle ønske jeg ikke var blitt utsatt for karismatisk forkynnelse da jeg var ung. Det gav meg ingen god forberedelse til å mestre livet. Jeg lærte ikke å ta eierskap til eget liv og sette grenser ut fra mine behov.

Jeg ble ikke oppmuntret til å lytte til meg selv, anerkjenne egen vilje og utforske mine drømmer og ønsker med livet. Jeg lærte ikke å akseptere og være nysgjerrige på egne følelser og tanker, men holdt stadig rettergang over alt som ikke passet inn i det å leve et nytt liv med Jesus.

Det ble en åndelig jakt på helliggjørelse, som ledet til selvutslettelse. Mange av oss som mistet troen har måttet bruke voksenlivet til å bygge opp et Selv.

Det innebærer en langvarig rekonstruksjonsprosess – alle aspekter med livet må utforskes på nytt, og det må lages nye utkast. En prosess de fleste gjør som barn og unge – utvikle selvfølelse og selvtillit, løsrive seg fra autoriteter, bli selvstendig og ta eierskap til eget liv – må gjøres i voksen alder. Hvis man må forlate en tro for å oppnå dette, er det noe galt fatt.

Kristne ledere og forkynnere bør tenke grundig gjennom hvilket menneskesyn dere formidler til menigheten. Dere fungerer som åndelige veiledere og har et stort etisk ansvar for å ivareta og respektere menneskets autonomi og iboende verdi.

Et menneske skal ikke bare være en disippel og lydig etterfølger, men få lov til å utfolde seg og skape sitt eget liv. Kristne ledere bør veilede mennesker slik at de oppdager sin indre styrke og handlingskraft og danner en positiv selvfølelse.

Da vil de lettere kunne tre inn i det kristne fellesskapet med håp, tro, mot og overskudd. Husk, mennesket har en uendelig verdi i seg selv.