Et irriterende kompliment. En klok bror. En åpen Bibel. Slik fant Kaizers-Rune tilbake til troen

«Du er så kul kristen, du Rune. For du er akkurat lik alle oss andre». Ordene falt mens trommeslager Rune Solheim og resten av gjengen i suksessbandet Kaizers Orchestra var på høyden av en forrykende karriere.

Det var jo ment så godt, men Solheim merket likevel at det var noe ved dette komplimentet som traff helt feil. Han følte seg verken særlig kristen eller særlig kul.

Men et malplassert kompliment er til hjelp, noen ganger. For Rune Solheim ble det starten på veien tilbake til den kristen troen som hadde preget musikerens barndomshjem og oppvekst.

Himmelsk nynorsk

I podkasten «Lese Bibelen sammen» har vi denne gangen satt oss ned med trommeslager Rune Solheim i Kaizers Orchestra. Solheim griper med glede til den «himmelske» nynorskvarianten, og leser med en vestlendings ettertrykk høyt en av verdenslitteraturens klassikere.

En tekst om å miste fotfestet og sette alt over styr.

Bibelen byr på mange av vår kulturs grunnfortellinger, og når vi setter oss ned med fortellingen i Lukas 15 kalt «Sonen som kom heim», er det mye å gripe tak i for Rune.

Tro som gled unna

Rune lot troen som preget hjemmet i oppveksten bare gli unna i tenårene og studietida. Han glemte Gud, eller kanskje han aldri egentlig hadde blitt kjent med ham?

Han dro i alle fall ut i verden, og troen forsvant et sted i det hektiske og intense turnélivet.

– Jeg kjenner meg igjen både i den hjemmeværende sønnen som ikke unner broren så mye godt, men mest i han som brøt opp og satte alt over styr, forteller Rune åpenhjertig.

Da han startet reisen tilbake til troen, forteller han om et møte der det ble helt tydelig for ham at noe skjedde på innsiden.

Det er vanskelig å sette ord på det, men den beste beskrivelsen han finner for dette er «fred».

Han fikk starte på nytt og erfare Gud som en god far, som sto klar til å ta imot ham.

Drømte om litt opprør

Også en svært kjent historie som denne lignelsen blir ny når vi leser Bibelen sammen. Joakim Magnus drømte om å være litt opprørsk i oppveksten, men det ble med tanken, og han kjenner seg mest igjen i den hjemmeværende sønnen i lignelsen.

Jarle Mong, på sin side, peker på hvordan teksten går fra et «give me» (gi meg) til et «forgive me» (tilgi meg). Det er en vei alle må gå for å komme til Jesus, mener Mong.

Kravet som denne teksten tar utgangspunkt i, er ikke noe blivende sted.

Et uvanlig arbeidsmiljø

Rune Solheim har opplevd kritikk for å være i «feil» miljø. Han har forståelse for at rockemiljøet der han har sitt virke, er fremmed for mange. Men Jesus sender oss jo ut for å være lys der det virkelig trengs.

– Jeg har mulighet for å bringe inn en annen dimensjon, forteller Rune om sin uortodokse arbeidsplass.

– Lys, forvandling og fred, det er ting jeg får være med å bringe inn.

Dessuten: som «daglig leder» i bandet har han vært med på å bringe inn orden i et miljø som ofte forbindes med gråsoner og skiftende økonomiske skydekke. Solheim forteller at de på et tidspunkt bestemte seg for å ordne opp i økonomien.

– Fra å være en versting, ble vi et band som gikk foran når det gjelder å holde orden, være rause i pengesaker og ha et sunt forhold av økonomi, forklarer den sindige trommeslageren. Han ser at også dette med orden er et viktig poeng i teksten om sønnen.

Gud lar oss gå

Den friheten som teksten åpner opp, er svimlende, og lyttere i Jesu samtid ville trolig fått sjokk over at faren bare lar ham få pengene og dra av gårde., mener Magnus. I dette ligger en ydmykelse av faren.

– Men Gud lar oss gå, poengterer Mong i samtalen.

En del av samtalen dreier rundt det faktum at ingen av de to sønnene egentlig forstår hvem faren er, verken den som blir hjemme, eller han som bryter opp.

Når kristendommen blir en ytre faktor, et stadig strev for å få det til, da har man ikke forstått hvor dypt Guds kjærlighet går, påpeker Solheim, og deler minner fra unge år, der det ble mye fokus på å ha ting på stell utad.

Å være utrustet

Jarle Mong, som har bakgrunn fra bedehusmiljø, kjenner igjen dynamikken fra egen oppvekst. Han mener troen nærmest kan bli et spørsmål om «å være på rett sted, til rett tid».

– Man klamret seg til rekkverket på bedehuset, i håp om å være på plass når Jesus kom tilbake, oppsummerer Mong selvironisk.

Men det å leve som lys i verden, enten det er i et rockemiljø eller andre plasser, er heller ikke noe man kan ta lett på, det er det enighet om rundt bordet.

– Min tidlige historie forteller at jeg ikke var rustet for det, erkjenner Solheim.

For det å være utrustet til «å gå ut» er en nøkkel, sier Solheim om det faktum at han nå er tilbake på «rockeveien» sammen med bandet sitt.

Utsendt, som han selv beskriver det.

Den store forskjellen nå, er at Kaizers- trommisen er «koblet på far». Det innebærer en tilgang på helt andre ressurser når man har en far som i denne fortellingen, understreker Rune Solheim.