Et kall på overtid

Denne tullete profeten som tror han kan sette seg på en båt og stikke av fra Gud. Himmelens og jordens skaper, som ser alt og vet alt. Jeg har alltid sett på Jona som utrolig naiv, og lest denne korte boken i Bibelen som en fortelling om hval-underet og om en Gud som sparer en ulydig profet og et uregjerlig folk.

Men jeg er ikke så ulik Jona som jeg har innbilt meg. Og jeg aner at boken om Jona taler mer til mitt eget liv midt i den tiden jeg lever i enn jeg liker å innse.

I første kapittel av boken er Guds ord klare til Jona: Du skal gå og formidle mine ord om dom over synden hos et folk som er langt borte fra min vilje.

Det kostet mindre for Jona å hoppe på en båt mot stormfullt vann enn å gå på Guds ord og formidle Hans sannhet til et opprørsk folk. Stormen rundt båten ute på sjøen kunne ikke slå kampen mot Guds kall på innsiden av Jona. Det ga han tydeligvis en slags ro å være akkurat der under dekk i båten som gikk i motsatt retning av Guds kall. Og han sovnet der i båten midt i stormen.

Realiteten er; Guds ord er like tydelige til meg som til Jona. Jeg har ingen unnskyldning når jeg ikke går på det jeg vet er sant og ikke lever det livet jeg er kalt til å leve. Men jeg rettferdiggjør mitt valg om å tie på lik linje som Jona.

Jeg hopper kanskje ikke på en båt på det åpne hav i håp om å slippe å forholde meg til Guds kall over mitt liv. Men jeg kan love deg at jeg skroller mine tanker og fokus vekk i et hav av andre stemmer. Setter kurs i tanke og sinn i motsatt retning av der jeg vet jeg burde feste blikket. Og det nummer meg i øyeblikket, og jeg sløves ned.

Konsekvensene av Jonas valg innhenter han, gjennom stormen som risikerer sjøfolkenes liv.

Jona vender om.

Han bekjenner hvem Gud er.

Og han forplikter seg igjen til Guds kall.

Guds ord til Jona ble gitt for andre gang.

Denne gangen litt forenklet. «Gå og jeg vil si deg det du skal si.» Han blir gitt en ny sjanse, og nå skal han først og fremst fokusere på å være tro til sitt løfte om å følge Guds kall. Deretter ville Gud gi han videre instrukser.

Så hva skjer når Jona er lydig og går på Guds ord?

Umiddelbart vender folket om.

En maktsyk konge ydmyker seg.

Til og med dyrene faster.

Det var som om mottakerne allerede kjente til sannheten. Som om de kjente ordene fra Jeremia om Guds vrede over synd, og ved omvendelse vil Han angre dommen og gi sin barmhjertighet i stedet for utryddelse.

Hva om vi lever i en tid hvor mennesker kun trenger å høre Sannheten for å gjenkjenne den?

Jeg fikk nylig høre fra en pastor som opplevde å treffe på en servicemann i menighetsbygget, som delte at han ut av det blå var begynt å lese Bibelen helt på egen hånd og nå var nysgjerrig på kristen tro.

Vi har selv erfart å ha foreldre til barnas venner komme til oss og spørre om de kan få bli med i kirken for de ønsker å bli kjent med kristen tro. Bibelskoler opplever vekst og ungdomsmøte har køer til forbønn av unge mennesker som lengter etter noe utenfor seg selv.

Det er så mye nyreligiøsitet rundt oss.

Unge mennesker streber etter å finne mening og skape seg verdi.

Mennesker lengter etter sannheten.

Tør jeg legge ned min egen stolthet, mitt rykte og egne preferanser? Vil jeg gi fra meg behage ved å sløves ned av selvtilfredshet og underholdning?

Tør jeg snakke høyt om det jeg tror er sannhet? Hva om det kan bety en reel forskjell rundt meg? Er jeg klar for det?

Her er hvordan Jona utfordrer meg:

Å leve et radikalt liv etter Guds ord.

Å bli bevisst når jeg rømmer i motsatt retning.

Å stole på Gud og den Han sier Han er.

Å kjenne Hans Sannhet og proklamere den i ord og handling.

Å være tro til det kallet Gud har lagt ned i meg og stole på at når jeg går, vil Han gi det jeg skal gi videre etter Hans vilje.

Guds veier er uransakelige.

Men Hans ord er tydelige, og Hans kall radikalt.

Hans nåde er trofast. Nåde ved omvendelse og en nådekraft til å gå og se Hans virke gjennom vår lydighet. Både i familielivet, ekteskapet og omgivelsene rundt oss.

«Kor e alle helter hen?»