Et keiserlig råd og kritikk av Espen Ottosens retorikk

Den romerske keiser, Marcus Aurelius, var ikke bare keiser, men samtidig filosof og forfatter. Med andre ord, han var en fagfelle av Espen Ottosen.

Ottosen er også filosof og forfatter, men riktignok ikke keiser. Som keiser var Aurelius opptatt av at makten ikke måtte gå ham til hodet, så han skrev en visdomsbok full av aforismer under tittelen «Ad Se Ipsum» som i norsk oversettelse kan gjengis med «Til meg selv».

I en av kapitlene minner Aurelius seg selv på følgende: «To ting bør du alltid være rede til. For det første å alltid handle slik fornuften sier deg, til menneskers gagn. Dernest å skifte mening dersom noen i din nærhet er i stand til å rette på deg og få deg til å skifte oppfatning».

Med andre ord, to ting som særlig gjelder folk med makt, å handle til menneskers gagn og være villig til å lytte til menneskers råd. Aurelius hadde den innsikt og forståelse at slik skulle en keiser som ham, med stor makt, tenke om seg selv og sin rolle.

Da jeg skrev min tekst i avisen Dagen 18.04.24 om Espen Ottosen og hans kritikkverdige utspill i NLMs organ Utsyn, et utspill om rettsaken i 2013, og som i tillegg føyde seg inn i et mønster som jeg også dokumenterte, da ble ikke min kritikk mottatt ganske så helt i Aurelius ånd. Mottakerapparatet var ikke klar for min kritikk.

Min dokumenterte kritikk ble raskt retorisk omdefinert til noe annet enn saklig kritikk av Ottosens ord og handlinger. I stedet ble det hele satt inn i konteksten av «personangrep». Og det er jo et fiffig retorisk poeng. Man trenger ikke ta personangrep seriøst.

Nei, Ottosen tar hverken meg eller kritikken seriøst, for hans fiffige retoriske poeng står i kø i hans tilsvar. Det neste kan vi sette rubrikken «utdefinering» på.

Jeg, for å sitere Ottosen «står langt unna Misjonssambandets teologi [...]» og jeg er attpåtil noe så utroverdig som «katolsk konvertitt.» Det skulle være nok for å utdefinere meg.

Hva dette hadde med min kritikk å gjøre vet jeg ikke, men avsporing og endring av fokus er et av Ottosens velbrukte retoriske grep. De som er opptatt av retorikk ser slike virkemidler lett.

Men for å sikre at jeg er definert ut av mulighetsrommet for å komme med råd til Ottosen, var det tryggest å understreke at jeg også er «partisk,» «sønn av Juel Østereng» og «venn av Raymond Bjuland». Fysjom, fysjom.

Jeg kan også fortelle Ottosen at jeg er barnebarn av tidligere Fjellhaug-rektor Øivind Andersen, men det synes jeg selv er kuriøst i denne sammenheng, og usaklig å nevne. Men la gå; jeg kan vel være litt usaklig jeg også, min partiskhet er utvilsomt devaluerende i alle fall så langt fra NLM som jeg er. Nok om det.

Med dette har Ottosen plassert min kritikk av ham i kategorien «utenfor». Strengt tatt bryr jeg meg ikke så om utenforskapet Ottosen setter meg i, men jeg hadde satt mer pris på om han svarte på min kritikk. I stedet kommer neste retoriske grep, «mistenkeliggjøring».

Ja, ja, det henger jo sammen med at jeg allerede er «partisk», men i den forbindelse er altså mine relasjoner mistenkelige. Jeg har en skjult agenda som «sønn» og «venn», og la meg også minne Ottosen på at jeg er «barnebarn».

I min tekst skrev jeg at jeg ikke hadde «noe uoppgjort med Espen Ottosen», og jeg mente de ordene, men kanskje jeg har det nå. Jeg hadde det i alle fall ikke da, men dette vil ikke Ottosen høre snakk om.

Han sier: «Påstanden fremstår lite troverdig i lys av personangrepet han kommer med.» Sant, jeg hadde glemt at jeg kom med personangrep og ikke saklig kritikk. Men nå har Ottosen nevnt det to ganger at det var det det var, og dermed utroverdig og ikke verdt å ta seriøst.

Jeg kunne fortsatt. De retoriske grepene er «utdefinering», «mistenkeliggjøring» og endring av fokus. Det er vel strengt tatt ikke så mye å svare Ottosen på i hans innlegg, annet enn at han unngår å svare meg.

Mitt engasjement i saken om NLM har frem til siste uken vært som «venn», som «sønn», og kanskje også bittelitt som «barnebarn», siden jeg er glad i den organisasjonen min bestefar var en del av. Men alt det der er underordnet.

Mitt engasjement er fordi jeg ser en kommunikasjonsleder som har bidratt på ulike måter til å gjøre livet vanskelig for mange i organisasjonen han har en sentral rolle i og utøver makt i. De forteller meg at de ikke blir hørt, ikke når fram, at det de sier blir møtt med ordkløveri, endring av fokus, mistenkeliggjøring, omgåelse av sannhet, strengt tatt at de ikke når fram til ledelsen.

Kan kommunikasjonslederen ha noe med dette å gjøre?
Den kritikken rammer ikke bare Espen Ottosen, men hele ledelsen i organisasjonen med generalsekretær og hovedstyre og administrasjon.

Men nå er det kanskje håp? En mye nyere poet enn Aurelius, Leonard Cohen, skrev en fin tekst for en del år siden da han skrev: «there is a crack in everything, that’s how the light gets in.»

For jeg synes å se at det gamle regimet i NLM kan begynne å slå sprekker, at det kan bli mulig å nå fram. Men da må Ottosen og hele hans hoff lære noe av keiseren Aurelius; lytte og endre mening, og ville folks beste.

La det ikke være min stil å gjengjelde Ottosen med samme retoriske mynt, jeg anser dette som en ufullstendig og kortfattet analyse av Ottosens retorikk. Den gode keiser Aurelius sa også noe: «Den beste gjengjeldelse er å ikke ligne de som forsøker å skade deg!»