Et konservativt syn på selvbestemt abort etter biskopens Facebook-innlegg

15. februar 2019 kom det en felles uttalelse fra biskopene om at kirken, etter abortvedtaket på 1970 tallet, «ikke [har] klart å gi troverdig uttrykk for forståelse for kvinners erfaring og de utfordringer kvinner har opplevd».

Biskopene ønsket her å medvirke til et nytt samtaleklima. Med den hensikt uttalte de følgende: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.» Og det er dette vi må ha i bakhodet når vi leser det Stavanger-biskop Anne Lise Ådnøy skrev i et Facebook-innlegg forrige uke.

Biskop ba Gud om å bevare retten til fri abort

Men når vi snakker om abort må vi huske på at det er noen forskjeller her i landet, både politisk og rettslig, fra det vi ser i USA. Jeg tror det er viktig å spørre seg hvor tjenlig det da egentlig er for samtaleklimaet her i Norge at en norsk biskop tar opp den politiske diskusjonen som pågår i USA på Facebook og formulerer en bønn rundt det. En bønn som står i sterk kontrast til det som har vært kirkens holdning til dette stridstemaet og som etter sin sjanger er rettet mot Gud selv.

Jeg tror det virker mot sin hensikt, hvis hensikten er å medvirke til et nytt og bedre samtaleklima.

I Facebook-innlegget beskrives selvbestemt abort som en rettighet. Det blir pekt ut som verktøyet for å gi jenter «trygghet for egen kropp og helse». Å gjøre endringer som å fjerne eller begrense denne «retten» blir i et spørsmål antydet som et onde. Sterk retorikk som dette beskriver ikke bare synet til forfatteren, men gir også et inntrykk av dem som skulle være uenig. Ut ifra biskopens innlegg, hvilket inntrykk får du av de kristne i hennes bispedømme som er uenig med henne?

Det er feil av biskopen å gi et negativt inntrykk av meningsmotstanderne i kirken, selv om det er vanskelig å engasjere seg i moralske diskusjoner som dette uten å beskrive motparten på en uheldig måte.

Jeg ønsker å gi en annen forklaring, kanskje kan jeg gi et annet inntrykk, enn det vi får av innlegget på Facebook. For kirken har faktisk vært særlig oppmerksom på å gi kvinnen trygghet overfor sin kropp og helse gjennom kirkens seksualetikk.

Tanken i samfunnet i dag er at to kan ha seksuelle forbindelser uten noen form for forpliktelse. Men dette er en fantasi, trukket ut av virkeligheten uten en sjanse for virkeliggjørelse. Ethvert forsøk vil føre med seg en benektelse av noen klare sannheter og fraskrivelse fra noen moralske dilemmaer.

Sannheten er den at verken mannen eller kvinnen kan skape liv før de kommer sammen. Men når de kommer sammen har Gud skapt det slik til at kvinnen bærer barnet inni seg selv, helt til det blir født. Det vil si at når denne enheten mellom kvinne og mann ikke blir fulgt med en ekteskapelig forpliktelse mellom dem, så blir ansvaret i større grad liggende på kvinnen fordi det er enklere for mannen å løpe fra ansvaret enn for kvinnen.

Sex uten forpliktelse blir en seksualetikk som spiller på mannens premisser og som vil gjøre ondt mot både kvinner og barn.

Vi skulle kunne forvente noe annet fra en biskop

Det nye for tiden vi lever i er at vitenskapelig «fremskritt» har gjort det mulig for kvinnen å ha et mindre ansvar i seksuallivet enn kjønnet naturlig har. Det å kunne ha et seksualliv uten å måtte binde seg til den naturlige forpliktelsen er likevel virkelighetsbenektende, og for noen treffer denne virkeligheten dem uventet med graviditet. For den eneste 100 prosent sikre prevensjonen er faktisk avholdenhet.

Kirken har tradisjonelt vært oppmerksom på dette. Fra Herren selv har vi klare advarsler om misbruken av seksualiteten (Matt 5,27–32; Matt 19,1–12). Og mannens oppgave beskrives i Efeserbrevet til å være å elske (ἀγαπάω) sin kone med den selv-ofrende kjærligheten som Jesus hadde for kirken (Ef 5,25).

Dermed har kvinnens trygghet for kropp og helse vært veldig viktig for kirken gjennom årene, og ikke noe som abort og dagens seksualetikk erstatter på noen god måte.

Biskopens omtale av den «ufrivillige gravide» er også noe å merke seg. For noen vil dette bety: «den som det er gjort overgrep mot». Men ordene kan også bety «de som trodde de var beskyttet av vitenskapelig 'fremskritt' i form av prevensjon, men som møtte virkeligheten av seksuallivet med en uventet graviditet».

Det kan derimot oppstå situasjoner der det er viktig og riktig å diskutere etikken bak et valg som abort. Slik som når det står mellom livet til moren og barnet. Og jeg mener at samtidig som en tar den diskusjonen, så bør vi som kirke fremme kirkens lære, mye heller enn å presentere abort som det viktige virkemiddelet for kvinnens (og barnets?) trygghet og helse.

Etter min mening er det kirkens faktiske etikk som favner virkeligheten vår best. Jeg ser det dermed ikke som noe godt når vi legger dette til side slik som det er gjort nå.