Misjon
Et lite stykke norsk kirkehistorie
I januar ble 21 menigheter fra De frie evangeliske forsamlinger ønsket velkommen som en del av Pinsebevegelsen. Hvilke muligheter gir dette for de to bevegelsenes globale misjonsarbeid?
14. januar i år ble jeg vitne til et lite stykke norsk kirkehistorie. Sammen med over 1.300 andre ledere i Pinsebevegelsen ønsket vi 21 menigheter fra De frie evangeliske forsamlinger (DFEF) velkommen. Altså en fusjon av to pinsekarismatiske bevegelser, begge med stolte misjonstradisjoner, og med en felles vekkelsesarv fra slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet.
Barratt og Nordquelle
Annonse
De to bevegelsene har mye til felles, som vekkelsesforkynnelse og fokuset på Den Hellige Ånds gjerning, bibeltroskap og troendes dåp, i tillegg til en kongregasjonalistisk menighetsforståelse og stor vekt på misjonsbefalingen. Begge ble de startet av sterke pionerer og vekkelsespredikanter, men med ulikt syn på hvordan menigheten skal organiseres. La oss bli litt bedre kjent med de to pionerene som startet hver sin bevegelse for over 100 år siden.
Thomas Ball Barratt (1862–1940) vokste opp i en metodistisk sammenheng i England, men startet sitt virke innen metodistkirken i Hardanger, i Norge. Erik Andersen Nordquelle (1858–1938) vokste opp i Hedrum, nå Larvik kommune.
Begge kom de i kontakt med amerikanske bevegelser som skulle bli avgjørende for deres videre tjeneste. Mens Barratt dro til USA for å samle inn penger til Bymisjonens virksomhet i Kristiania (nå Oslo), møtte Nordquelle den betydningsfulle svensk-amerikaneren Fredrik Fransson, vekkelsespredikant og stifter av Det Norske Misjonsforbund i 1884 (nå Misjonskirken Norge).
Både Barratt og Nordquelle beskriver dype åndelige erfaringer som ga retning for resten av deres liv og tjeneste. For Barratt ble åndsdåpen avgjørende, mens Nordquelle beskriver åndsfylden i gudsmøtene som en kilde til det overnaturlige livet. Fra 1907 sto Barratt og Nordquelle sammen om vekkelsesmøter i Kristiania. Nordquelle hadde allerede et lokale hvor han samlet tilhengere og venner til vekkelsesmøter.
Global misjon
Det gikk ikke mange årene før misjon ble viktig for Barratt og Nordquelle. Mens Barratt etablerte misjonsselskapet Norges Frie Evangeliske Hedningemisjon, fastholdt Nordquelle at misjonærene skulle sendes ut av vennene.
De første misjonærene som reiste ut hadde støttemenigheter både blant forsamlinger som senere valgte å slutte seg til Pinsebevegelsen, og forsamlinger som ble en del av De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF).
Mye tyder på at fusjonen av de to bevegelsene kan få betydning lang ut over Norges grenser.
Eksempelvis ble Dagmar Engstrøm sendt til India og Berger Johnsen til Argentina, støttet av menigheter både i Barratts og Nordquelles nettverk.
Annonse
Men motsetningene mellom de to pionerenes menighetssyn ble tydeligere, og etter hvert ble det vanskelig å samarbeide. Mens Barratt ønsket å bygge menighet, mente Nordquelle at medlemsprotokoller og kirkedannelse ikke var av det gode. I 1916 stiftet Barratt pinsemenigheten Møllergaten 38, og bruddet med Nordquelle var en realitet.
Fusjonsprosess og samarbeid
Over 100 år er gått, og lederne for Pinsebevegelsen og DFEF har gjennom ti år snakket om samarbeid og synergier. Ledere fra begge bevegelser uttalte til Dagen ifm. Led-konferansen at det nettopp har vært en styrke å gå langsomt fram i fusjonsprosessen (se Dagen-artikkel, publisert 15.01.23).
Allerede i 2019 ble de to bevegelsene enige om en treårig prøveperiode. Administrasjonen til DFEF flyttet dermed inn i kontorlokalene til Pinsebevegelsen i Oslo. Også ungdomsorganisasjonene Pinse Ung og DFEF Ung inngikk partnerskap og samlet sine ressurser. Innen misjons- og bistandsarbeid ble Helge Nupen både seniorrådgiver for Pinse bistand samtidig som han er leder for DFEFs bistandsarbeid.
Felles misjonsarbeid?
Etter pionerperioden, da misjonærene ble underholdt av menigheter både i Barratts og Nordquelles nettverk, skilte misjonsarbeidet til de to bevegelsene også lag. Dette til tross for at de sendte misjonærer til noen av de samme feltene. Ukraina og Argentina er to eksempler, hvor misjonærene slo seg ned i ulike deler av landet, og hadde få felles møtepunkt. Også organisatorisk forholdt de seg til ulike lokale bevegelser og menighetsstrukturer.
– Men mulighetene ligger absolutt til rette for et større samarbeid, ifølge Helge Nupen.
Han forteller blant annet om eksempelet fra Swaziland og Mosambik, hvor det tidligere hadde vært gode relasjoner og samarbeid mellom misjonsarbeid på tvers av bevegelsene. Men etter at misjonærene dro hjem ble gradvis kontakten mindre og relasjonene færre.
Annonse
Under ett av Nupen sine besøk til Mosambik og Pinsemisjonens arbeid fortalte han om DFEFs kirker og engasjement i Eswatini (Swaziland), hvor han har jobbet tett med DFEFs prosjekt siden 2014. Det viste seg at pinselederne i Mosambik var veldig åpne for å gjenoppta kontakt med søsterbevegelsen i nabolandet Eswatini, noe Nupen med glede la til rette for.
Det er enda en vei å gå, men mye tyder på at fusjonen av de to bevegelsene kan få betydning lang ut over Norges grenser. Formelt skjer sammenslåingen av Pinse bistand og DFEF bistand først 1. mai i år. Noen strukturer skal ivaretas og andre endres, men kraften i det lokale misjonsengasjementet, både i Pinsebevegelsen og DFEF legger til rette for gode synergier og samarbeid.
Dermed vil global misjon fremdeles være en sentral del i fellesprosjektet å bygge de to bevegelsene til én, i årene som kommer.
