Et livssynsåpent Norge?

Det har skjedd et historisk skifte i tros- og livssynspolitikken i Norge. Det er tverrpolitisk enighet om at formålet med den nye trossamfunnsloven, gyldig fra 1. januar 2021, er å fremme og sikre et livssynsåpent samfunn.

Det livssynsåpne samfunn bygger på to hovedprinsipper: Aktiv offentlig anerkjennelse og fortsatt støtte til tro og livssyn på samfunnets mange arenaer.

Og likebehandling av borgernes ulike livssyn – religiøse som sekulære, majoritetens som minoritetenes. Men hvordan står det til med det livssynsåpne Norge?

Rettighetstenkningen

Det kan gis grunner som taler for at det står bra til, men det er også skyer på horisonten. Det viktigste å slå fast, er dette: Til grunn for innføringen av den nye trossamfunnsloven ligger nå en ny, oppdatert konsensus, tilpasset endringene i livssynsdemografien og den skjerpede rettighetstenkningen på religionsfeltet.

Det gjenspeiles i debatten i en tverrpolitisk henvisning til det livssynsåpne samfunn som legitimering av og mål for tros- og livssynspolitiske virkemidler. At denne henvisningen ikke fører fram til ensartede konklusjoner, er naturlig.

Det er kanskje også en fordel. Noe annet ville være å legge lokk på spenninger som alltid vil finnes på dette politikkområdet.

Aktivt støttende politikk

Det livssynsåpne samfunnet viser seg i en rimelig god balanse og produktiv spenning mellom livssyn som verdi og rettighet, mellom majoritet og minoritet, mellom frihet og ansvar for tros- og livssynssamfunnene, og mellom forsvar for og kritikk av trosengasjement og praksiser.

Denne modellen holdes oppe gjennom, og bidrar til fortsatt oppslutning om, den aktivt støttende tros- og livssynspolitikken. Den forhindrer foreløpig at livssynspolitikken overlates til det frie marked.

Dette, kan en anta, fungerer til en viss grad konfliktdempende, og bidrar til å opprettholde aktiviteter og tilbud over hele landet som ikke krever et aktivt medlemskap eller ene og alene hviler på ildsjelers frivillige innsats. Slik holdes også den livssynsrelaterte tradisjonen, kunsten og mange seremonier og ritualer i hevd som et fellesgode.

Det folkekirkelige består som et inkluderende og bredt tilbud, samtidig som de mer hegemoniserende sidene ved folkekirketenkningen holdes i sjakk eller utfordres.

Styrkingen av likebehandlingen under den livssynsåpne fanen bidrar til at grunnleggende rettsstatsprinsipper holdes i hevd. Den demokratiske verdien av å legge til rette for et verdibasert uenighetsfellesskap, understrekes også.

Selvforsterkende kraft

Det kan innvendes at dette i hovedsak er en harmoniserende beskrivelse. Loven har i skrivende stund såvidt trådt i kraft. Den nye tros- og livssynspolitikken har ennå ikke satt seg, og flere fortolkninger av både status, trender og framtidsutsikter kan vise seg å ha noe for seg.

Modelltenkning i samfunnsvitenskap kan interessant nok i noen grad vise seg å ha en selvforsterkende kraft: Det er aldri vanntette skott mellom faglige analyser og praktisk politikk.

Det livssynsåpne samfunn vil ventelig fungere best dersom det er en utbredt enighet om at det er denne visjonen som gjelder, og at den virker. Om det offentlige ordskiftet fortsetter å begrunne til dels ulike tros- og livssynpolitiske tiltak med den samme overordnede visjonen, at vi i Norge ‘har’ eller ‘skal ha’ et livssynsåpent samfunn, kan dette bli en effekt.

Det motsatte kan imidlertid også skje. Det kan gå inflasjon i begrepet, eller det kan undergraves av økende konflikt på feltet, slik at visjonen framstår som tilslørende.

Skyer på horisonten?

Det finnes skyer på horisonten i det livssynsåpne samfunnet. Et av de utviklingstrekkene som utfordrer både åpenheten og likebehandlingen, er en økt instrumentalisering av tros- og livssynsfeltet.

Tendensene var tydelige i debatten før og rundt lovvedtaket, og tiltagende i forbindelse med utformingen av partiprogrammer før valget 2021.

Høringsnotatet som ble sendt ut i 2017 beskrev denne trenden slik: «I samfunnsdebatten har legitimiteten til den særlige støtteordningen for tros- og livssynssamfunn i økende grad vært diskutert.

Det har blant annet vært pekt på at det offentlige ved denne ordningen kan bidra til finansiering av trossamfunn som i lære eller praksis bryter med sentrale verdier i det norske samfunnet, for eksempel når det gjelder kjønnslikestilling, barns rettigheter eller forebygging av radikalisering og ekstreme holdninger.

Denne debatten har åpenbart berøringspunkter med blant annet barne- og likestillingspolitikken og integreringspolitikken, og den aktualiserer spørsmål om statens tros- og livssynspolitikk tydeligere enn i dag bør være instrumentell, at den mer aktivt skal søke å realisere ulike politiske målsettinger.»

Nasjonal og religiøs identitet

En annen trussel for det livssynsåpne samfunn er tendenser i tiden til en tilbakevendende, ofte populistisk kobling mellom nasjonal og religiøs identitet. Den bidrar til tydeligere markeringer av innenfor og utenfor, oss og dem, og fremmer et nytt livssynshegemoni (eller tilbakevending til det gamle).

Dette virker polariserende i samfunnet, og skjerper motsetninger mellom majoritets- og minoritetsgrupper.

Konfliktene dette medfører kan føre til en reaksjon i retning av en mer strikt og skjerpet sekularisme, som ser den livssynsåpne visjonens vektlegging av positive frihet og støtte til tydelig verdiforankret engasjement – ikke minst i sammenhengen mellom religion og politikk – som truende, og derfor uønsket i offentligheten.

Dette kan igjen avle gjensidig mistenksomhet, frykt og – i verste fall – vold rettet mot grupper og enkeltmennesker på bakgrunn av deres religion og livssyn.

Det sære eller ekstreme

En helt annen utfordring for støtten til det engasjerte og livssyns-bejaende i det livssynsåpne samfunn som modell, ligger i likegyldighet og neglisjering av den normale, ikke-spektakulære og fredelige religiøsiteten.

Medialiseringen (måten mediene framstiller og former oppfatningen av religion på) er, som påpekt av blant andre Knut Lundby, en avgjørende faktor i hvilken rolle tro og livssyn spiller i samfunnet. Mediedekningen er ofte konfliktorientert, og fokuserer på det sære eller ekstreme.

Mangel på interesse for tros- og livssyn kan også henge nært sammen med en ny form for religiøs analfabetisme, og forsterke denne.

Korona-kommisjonens rapport, som bare nevnte tro og livssyn med noen få setninger, kan være en indikasjon på at religion og livssyn rett og slett faller ut av blikkfeltet for majoriteten.

Presentasjonen av det sære og spesielle som kvintessensen av religiøsitet, kan på den andre siden drive utviklingen i retning av økt stigmatisering og kontroll av minoritetsgrupper og religiøsitetsformer som ikke har lange røtter i den lokale kulturen og historien.

Veier framover

Hvis et livssynsåpent samfunn er et bedre samfunn, hvilke veier fører så videre for å befeste og videreutvikle det? Jeg tror det er avgjørende for oppslutningen om denne modellen at den ikke framstilles først og fremst som en ‘tjeneste’ overfor tros- og livssynssamfunn.

Det livssynsåpne samfunn bør fremmes som en verdi-, erfarings- og argumentsbasert politikk for en bedre organisering av dette samfunnsområdet. Dette handler først og fremst om politikk – i teori og praksis:

Ethvert samfunn må finne den beste måten å håndtere det potensielt konfliktfylte forholdet mellom religion og politikk på. Politikkfeltet gjelder alle – troende eller ei, og bør derfor ikke overlates til særinteressene.

Dernest er det naturlig å framholde at likebehandlings-fokuset er en nødvendig og naturlig følge av at Norge er og vil være en rettsstat (Grunnloven § 2), forpliktet på menneskerettighetene, § 92. Det vil si, forsvar av minoriteter, ‘dissentere’ og den enkeltes rett til å være og tenke annerledes, er avgjørende for statens selvforståelse.

Igjen kan en understreke at dette er viktig for minoritetene, men det handler vel så mye om statens legitimitet og troverdighet i sin selvpresentasjon.

Forankrede verdier

Styrken ved det livssynsåpne samfunnet er knyttet til at et tydelig rettighetsperspektiv kan forenes med verdiargumentene.

Ikke bare er rettighetene i seg selv uttrykk for verdier, men verdier bidrar også med begrunnelsene for hvorfor rettighetene er viktige, og med motivasjon og forpliktelse til å ivareta det ansvaret andres rettigheter legger på myndighetene, og på hver enkelt borger.

Også verdiene trenger imidlertid å forankres i begrunnelser som ikke bare er teoretiske. Fortellinger, symboler, sanger, riter, poesi og liturgi hører alt sammen med til det repertoaret som tro og livssyn tilbyr samfunnet som verdigrunnlag. Disse motiverende og legitimerende begrunnelsene trenger ikke være de samme for alle.

Det kan argumenteres for at et samfunn trenger å samle seg rundt noen grunnleggende verdier, slik for eksempel Grunnloven § 2 slår ring om «demokrati, rettsstat og menneskerettigheter». Begrunnelsene for disse kan imidlertid, som påpekt ovenfor, være ulike – de kan være muslimske, hinduiske, holistiske, kristne eller humanistiske.

Naturlig og styrkende

At begrunnelsene er forskjellige, skal ikke tildekkes eller underslås. Tvert imot kan det sees på som naturlig og styrkende i et demokrati at det er en kontinuerlig synliggjøring av forskjellene og likhetene mellom dem, og en debatt om dem. Samtidig er det jo slik at når det kan gis ulike begrunnelser for de samme verdiene, kan deres posisjon i samfunnet bli sterkere.

For begrunnelser trengs. De kan legitimere og motivere; de kan få oss til å ville gjøre det vi har grunn til å mene er rett. Verdier så vel som rettigheter fungerer dårlig når de henger i løse luften, som abstrakte og teoretiske størrelser.

De jordes, gis kropp og følelser, historie og praksis, i og gjennom tros- og livssynsutfoldelsens mangfoldighet. Denne måten å kombinere rettighets- og verdirepertoarene på, er avgjørende for å få fram og vedlikeholde bærekraften i det livssynsåpne samfunnet.

Mangfoldet av tro og livssyn

Det er altså avgjørende at verdiargumentene knyttes til mangfoldet av tro og livssyn, og ikke implisitt eller eksplisitt refererer kun til enkelte spesifikke trosretninger og fellesskap – eller egentlig, Den norske kirke.

Videre må ikke verdiargumentet forstås som et carte blanche: Det er selvsagt ikke grunnlag for å hevde at all tro og alle livssyn alltid er av det gode. Men det er grunn til å ha en positiv forventning til hva ethvert livssyn potensielt kan bidra til, for samfunnet og for den enkelte.