Et Midtøsten i endringer

President Al-Sisi i Egypt har allerede lenge signalisert at hans oppgave er å ivareta Egypts interesser først og fremst, og dermed i realiteten kraftig nedgradert interessen for å støtte PLO/PA.

Sikkerhetssamarbeid med Israel er kritisk for Egypt, og man begynner å bli trett av den kontinuerlige terroren fra palestina-araberne.

Det nye regimet i Sudan har overraskende nok søkt normalisering med Israel, og den nye fredsavtalen viser hvor mye araberne har å vinne på fred og samarbeid med Israel.

På den andre siden har Tyrkia under president Erdogan gått i motsatt retning. Det tyrkiske engasjementet mot armenerne i Artsakh, områdene hvor de utførte et folkemord for 100 år siden, vekker til live frykt og en vond historie.

Tyrkias aggresjon mot Hellas og Kypros, deres forsvar av det muslimske brorskap i Libya og de militære operasjonene i Syria og Irak, dokumenterer at Erdogan og Tyrkia må sees i et nytt lys.

Tyrkia har inntil nylig hatt et relativt avklart og godt forhold til Israel, men det har også dramatisk endret seg. Forrige uke uttalte Erdogan at «Jerusalem er vår by, en by av oss», og dette har ytterligere fått alarmklokkene til å kime i Israel.

Aserbajdsjans angrep på sivilbefolkningen i Artsakh med støtte fra Tyrkia, kan gjøre slutt på Israels nære forhold til Aserbajdsjan og Tyrkia.

Aserbajdsjan og Israel har hatt nært samarbeid. Dette sjiamuslimske landet signerte en våpenkjøpsavtale med Israel i 2016, og Baku har vært en sentral leverandør av olje og gass til Israel.

De to landene har faktisk signert en avtale hvor Israel kan bruke flyplasser i Aserbajdsjan ved et angrep på iranske atominstallasjoner.

Det oppsiktsvekkende er at et ny-aggressivt Tyrkia i konfrontasjon med Israel, befinner seg begge på samme side med Aserbajdsjan. Våpnene Baku kjøper har stort sett en retning, Armenia.

Nå øker presset internt i Israel på å bygge ned relasjonene med både Aserbajdsjan og Tyrkia. Fredsprosessene med araberne gjør dette strategisk mulig.

En manglende erkjennelse av det armenske folkemordet i Israel og bevitnelsen av en ny krig, er ikke lett for folket som opplevde Holocaust.

Armenerne på sin side står ganske alene. Skuffelsen over at Russland ikke mer kontant har støttet dem har vært påtagende, men takket være utenriksminister Lavrov og Russland ble en våpenhvile inngått mellom partene 10. oktober.

Døde og fanger skal utveksles, og direkte samtaler mellom Armenia og Aserbajdsjan implementeres. De første bruddene skjedde allerede etter to timer, men i hovedsak står våpenhvilen seg enda.

De to vestlig-orienterte og Israel-vennlige landene den gang, Iran og Tyrkia, har i dag blitt truende naboer.

At Iran og Tyrkia truer Israel er en helomvending av bibelske proporsjoner, at Israel skal ha fred med naboene rundt omkring, araberne, er også en oppsiktsvekkende interessant utvikling.

Faktum gjenstår at de kristne armenerne er igjen i fare, og Russland synes å være deres eneste håp om nødvendig støtte. NATO-landet Tyrkia derimot opptrer med stadig større grad til bekymring for stabiliteten i og rundt Europa.

Her er mange perspektiver som bør gi grunn til nytenkning og nyorientering både i norsk UD og i vestlige hovedsteder.