Et moderne mirakel fyller 75 år: Lenge leve staten Israel

I disse dager er det 75 år siden det moderne Israel ble grunnlagt. Ifølge den jødiske kalenderen falt selve årsdagen på 26. april. Men ut fra den tidsregningen vi benytter oss av, så er 14. mai den datoen staten Israel ble proklamert tilbake i 1948.

Dagen velger derfor en dato midt imellom som anledning for å overbringe Israel de hjerteligste gratulasjoner her på lederplass.

Når en nasjon har nådd en slik alder, så blir det naturlig nok stadig færre av de som opplevde grunnleggelsen, som fortsatt er i blant oss. Derfor blir det mer og mer viktig å minne hverandre på hvor helt ekstraordinær nasjonens fødsel var.

For det er en helt eksepsjonell begivenhet vi feirer i disse dager.

Fra sorg til glede da Israel feiret 75 år

Nå tar mange det som en selvfølge at dette selvstendige, sterke og fremgangsrike landet ligger der innerst i Middelhavet. Men går vi litt mer enn 100 år tilbake i tid, virket en slik tanke som en ren utopi, et fjern håp, en urealistisk lengsel.

Den virket i beste fall som troen på et mirakel, i verste fall som rent religiøst svermeri.

Ja, de gammeltestamentlige profetene hadde forutsagt det. De troende bad til Gud om det. Og jøder over hele verden brukte det som grunnlag for en av sine mest brukte hilsener: «Neste år i Jerusalem».

Men trodde man virkelig på det? Var drømmen om en jødisk stat, akkurat det: Bare en drøm.

Var det virkelig mulig at et urgammelt folk spredt rundt over hele kloden skulle kunne få sin egen nasjon? Kunne et land gjenoppstå nesten 2000 år etter at det gikk i oppløsning?

En som virkelig trodde på det, var den moderne sionismens far, Theodor Herzl. Og Herzl ikke bare trodde. Han gikk mye lenger enn som så.

Israel 75 år: Noah Klieger ble sionist i Auschwitz

Faktisk trådte han selv nærmest inn i profetenes rekker ved både å forutse statens opprettelse og til og med tidfeste selve hendelsen.

Etter sionistkongresseni i Basel i Sveits i 1897 skrev Herzl:

«I Basel grunnla jeg den jødiske staten. Hvis jeg sa dette høyt i dag, ville jeg blitt møtt av universell latter. Men om fem år kanskje, og helt sikkert om 50 år, vil alle forstå det.»

Akkurat 50 år senere stemte FNs hovedforsamling for å opprette en jødisk stat innenfor området til det gamle britiske Palestina-mandatet. Og på våren året etter ble staten proklamert i en seremoni i den gamle museumsbygningen i Tel Aviv.

Det var i utgangspunktet ikke mye som minnet om storhet i rommet der den historiske hendelsen skulle finne sted. Den mest iøyenfallende gjenstanden, var et stort portrett av nettopp Theodor Herzl. Nå hang han der i glass og ramme som en slags symbolsk historisk iakttaker av at det han hadde profetert ble til virkelighet.

Ervin Kohn etterlyser oppgjør med antisemittisme i Klassekampen

På slaget klokken 16 fredag 14. mai 1948, rett før sabbaten skulle ta til, reiste de fremmøtte seg og sang den jødiske nasjonalsangen. Da møtedeltagerne satte seg igjen, ble en liten, eldre mann med karakteristisk stridt, hvitt hår stående. Det var David Ben-Gurion, lederen for den provisoriske jødiske regjeringen.

Hans 16 minutter lange tale bestod av korthugde, kraftfulle setninger. Ben-Gurion drog opp de historiske linjene for det jødiske folket. Han minnet om at Israel var stedet der jødenes åndelige, religiøse og politiske identitet ble skapt. Og på tross av et nesten to tusen år langt eksil, hadde folket aldri sluttet å be om og håpe på at de en dag skulle kunne få vende tilbake til sitt land.

Ben-Gurion nevnte Herzls utrettelige arbeid for sionismen. Han snakket om den britiske Balfour-deklarasjonen fra 1917 som lovte jødene et hjemland. Han viste til Holocaust som demonstrerte nødvendigheten av en sikker havn der jøder kunne leve i trygghet.

Og så avsluttet han med å erklære at uavhengighetserklæringen skulle undertegnes «i tro på Israels Gud».

Og guddommelig hjelp kunne virkelig trenges. For allerede dagen etter statsproklamasjonen gikk styrker fra hele syv arabiske land til angrep på den ferske jødiske nasjonen.

Den såkalte uavhengighetskrigen fra 1948-49 ble den første av en rekke kriger som Israel har måttet utkjempe. De har kjempet for sin eksistens. Tidvis har det sett mørk ut, men hver gang har Israel overlevd og kommet styrket ut av problemene.

I den forbindelse passer det å avslutte med et sitat fra en av Norges fremste Israelvenner, Ap-politikeren Haakon Lie (1905-2009). I en tale han holdt hos israelsk LO, Histadrut, etter Sinai-krigen i 1956, kom han inn på de tunge vanskelighetene Israel gjennomlever, men hvordan landet likevel mirakuløst fortsetter å leve og utvikle seg.

Israel: 3800 + 75år

Etter vår mening er dette noe av det vakreste, mest kraftfulle og mest åndelige som er sagt om Israel av en nordmann, og det altså attpåtil av en person som kalte seg selv ateist:

«For meg tar Israel mer og mer form av symbolet på liv. Symbolet på liv der man ikke skulle tro at liv kunne opprettholdes… Tidlig på våren kan vi ofte, der hjemme, oppleve et fantastisk syn. Midt i den dype snøen og isen står en hvit bjørk med flotte, grønne blader. Solskinn fikk bladene til å sprette ut for tidlig. Og du sier: Det treet vil dø. Men det dør ikke. Mirakuløst fortsetter det å leve og vokse. For meg synes Israel som disse grønne bjørketrærne, omgitt av kald iset snø. En stor ide så varm som solskinn om våren brakte det frem, etter en lang, lang vinter. Noen sier: Det treet vil ikke være i stand til å leve, Vi vet bedre: I skyggen vil barna leke i generasjoner fremover, og kvinner og menn vil hvile der etter en hard dags arbeid. Dere har gått gjennom harde tider. Harde tider ligger foran dere. Men Israel vil leve.»

Ja, Israel skal i sannhet leve. Gratulerer med de første 75 årene til verdens mest unike nasjon, eretz Israel, staten Israel.