Et ord som forandrer

Den aldrende mannen sitter svakt framoverbøyd med en kaffekopp i hendene. Samtalen går lett, og vi hører bruddstykker fra et dramatisk og innholdsrikt liv. Fra oppvekst og utdannelse. Arbeidsoppgaver og familieliv. Bilder males fram; bilder av vakker natur og et yrende folkeliv.

Og til slutt flukten. Fra et overveldende, kaldt og kvelende mørke som seg inn over landet han elsket. Som gjorde det vanskelig å puste fritt, og som søkte å stjele selve lyset, livet og håpet fra ham og folket hans.

Virkemidlene var omfattende og systematiske. Kontroll, diskriminering og terror. Trusler og vold. Fengsel og dødsdom.

«Det er ikke folket, det er lederne – og ideologien.» Det er de gamle ursyndene, om makt og rikdom – ikledd en gudfryktig kappe. Brukt til å undertrykke en hel nasjon, og samtidig blåse liv i en gammel drøm om et nytt persisk imperium eller sjia-kalifat, drevet av det islamistiske presteskapet og revolusjonsgarden, med terrornettverk og ulike proxy-grupper spredd over hele Midtøsten.

Midt i mørke og frykt skjer det noe som diktaturer alltid frykter mer enn noe annet. Det tennes lys. Ikke bare i lampene i stuer og hjem, men i hjertene. Der enkeltmennesker deler ord som gjør at mørket må vike.

Hvem de er, og hvor mange, er det få som kjenner. Men tallet er svært stort, og økende, og er knyttet til et ord som regimet og denne religionen ikke kjenner.

Og samtidig, når vi i speilet ser oss selv, ser vi et Europa som heller ikke vet hva som kan hjelpe. Humanismens pyntede finstue og visne bakgård er tom og innholdsløs, der vi kun skimter oss selv og vårt eget på jakten etter utvei og redning.

Hva har mange hundretusen iranere funnet de siste årene, som bringer lyset, livet og håpet tilbake?

Nåde!

Et begrep som ikke finnes i et ateistisk vokabular, der kun mennesket har siste ord.

Et ord som ikke sees i den islamistiske Umma, der bud, krav og underkastelse er det eneste som teller.

Et ord som ikke gjelder i religionens verden, med sin vektskål og karma, der fortjeneste og belønning er det som gir uttelling til slutt.

Den aldrende sier det med et svakt smil: «Mange i folket mitt finner nå nåde, og får nye hjerter.»

Veien dit er bare en, og det er gjennom Bibelen og troen på den korsfestede og oppstandne, på Jesus Kristus. Nåde – ufortjent kjærlighet og tilgivelse – fra han som vet og kjenner alt.

Er nådeløst å foretrekke?

Å knuse en minoritet

Ord å leve for og dø på