Debatt
Et paradigmeskifte i KrF
Vi står overfor et historisk skifte i KrF. Partiet er i ferd med å endre ett av sine mest prinsipielle ståsteder – nei til abort. Sentrale personer i partiet fronter en ny abortpolitikk hvor partiet går inn for dagens abortlovgivning. Dette gjøres med fine ord om at vi skal kjempe med alt vi har for å redusere antallet aborter. Og hovedargumentet er dette:
«Vi har ikke noe alternativ til dagens abortlov.»
KrFU gikk først inn for dette linjeskiftet da de i september valgte å gå inn for å beholde dagens abortlov. Endringen ble frontet av leder i KrFU, Hadle Rasmus Bjuland. Debatten uteble. Ingen sentrale politikere i KrF reiste seg mot forslaget. Det vitner om at endringen og strategien for å få endringen gjennom, er dypt forankret i ledelsen og partiapparatet.
Neste kvinne ut er Anne Kristin Bruns fra Stavanger. Hun er kommunepolitiker i Stavanger, og nominert til førsteplassen på fylkestingslisten for Rogaland KrF. Bruns sier i et intervju til avisen Dagen 1. november at hun står på dagens abortlov. Og hun begrunner det på samme måte som Bjuland; vi har ikke noe alternativ.
KrF har helt siden lov om svangerskapsavbrudd (abortloven) ble vedtatt i 1975 hatt i sitt program at de er imot provosert abort. KrF har talt det ufødte liv sin sak. Hvert eneste år har partiet reist forslag i Stortinget om at loven må endres, men dette kan snart være historie. Kampen mot abortloven er, slik det ser ut nå, ute av programmet ved neste valg til Stortinget.
Et parti som står for at et ufødt menneske faktisk er et menneske, må ta konsekvensen av et slikt standpunkt i praktisk politikk.
Snart 50 år med kamp vil dermed over, og det vil ikke være noe parti igjen på Stortinget som taler de ufødte sin sak, med mindre partier som f.eks. De Kristne kommer inn på Stortinget.
Men hva har egentlig endret seg? Er det virkelig slik at vi i nær 50 år har ført en kamp mot en lov vi ikke har hatt noe alternativ til? Det er jo dette argumentet som nå føres fram for å legge bort kampen, både av Bjuland og Bruns; vi har ikke noe alternativ.
Argumentene som brukes for å aksepterer dagens abortlov viser tydelig at partiet, som ifølge eget program skal stå for et ukrenkelig menneskeverd, har beveget seg bort fra dette. Et parti som står for at et ufødt menneske faktisk er et menneske, må ta konsekvensen av et slikt standpunkt i praktisk politikk. Men flere sentrale politikere i KrF sier nå noe annet; vi kan ikke gi det ufødte menneske den beskyttelsen og rettighetene som et født menneske har.
Måten partiet argumenterer på, viser at det ikke lenger står for et ukrenkelig menneskeverd.
Anne Kristin Bruns sier noe som gir oss en pekepinn på hva som skjer. Hun mener at verken abortdebatt eller Pride skal avgjøre om partiet får stemmer. Hvordan hun kan hevde at hun ikke ønsker at vår egen politikk skal avgjøre om vi får stemmer, er en gåte. Men det er tydelig at Bruns ikke liker KrF sin politikk på disse områdene, at den er i veien for at de velgerne Bruns liker, skal like oss.
KrF er i stor endring. Men det skjer uten debatt. Uten at grasrota deltar. Alt skjer ovenfra. Og prosessen som nå kjøres mot å gå inn for å gi opp kampen mot abortloven er bevis på en helomvending. En slik helomvending i KrF bør få det til å skake i grunnvollene.
En ideologisk forankring om at mennesket er ukrenkelig fører til at det ikke kan finnes noen berettigelse for å krenke livet. Når sentrale ledere i partiet nå likevel snur og begrunner en slik snuoperasjon med at det ikke foreligger praktiske alternativer, står vi overfor et paradigmeskifte.
Konsekvensen av en slik tilnærming til menneskeverdet er at partiet ikke vil ha noen grenser i sin ideologiske plattform for hva som er mulig å gjøre. Alt handler om hvorvidt vi som samfunn har reelle og praktiske alternativer. Har vi ikke det, vil livet ikke kunne vernes.
KrF sier med det takk for seg i kampen for menneskeverdet.