Et skritt tilbake i retning hedenskapen

– Jeg står her som kristen og legger frem loven, sa helseminister Jan Christian Vestre (Ap) til Dagen da han presenterte regjeringens forslag til ny abortlov. I den nye loven utvides adgangen til å avlive foster fra dagens grense på tolv svangerskapsuker til 18 uker.

Vi får ta Vestres ord på at han er kristen. Men like klart er det at det forslaget han fremmer og stiller seg bak ikke er noe kristent forslag.

Tvert imot. Historisk sett er det et vedtak som ideologisk og etisk beveger samfunnet vårt et lite skritt bakover i historien, bort fra det kristne synet på menneskelivet og litt nærmere det før-kristne, det hedenske.

Vi feirer i år 1000-årsminnet for innføring av kristenretten. Og det hadde nesten kunne betraktes som ironisk - hvis det da ikke hadde vært så tragisk - at det altså samme år fremmes en lov som fører oss lenger bort fra det bærende prinsippet som den kristne rettstenkningen er tuftet på.

Nå, et årtusen senere, er det vanskelig å fatte fullt ut hvor stort brudd kristenretten representerte med det menneskesynet som tidligere rådet i landet vårt.

Den gangen, på begynnelsen av 1000-tallet, var menneskets verdi avhengig av ytre faktorer: Fysisk styrke, sosial og økonomisk stilling, kjønn, funksjonsdyktighet og så videre. Og aller lengst ned på rangstigen stod barna, de ufødte og nyfødte.

Synet på ufødte og faktisk også fødte barns rett til å få leve er en temperaturmåler på hvor sterk innflytelse kristen tro og etikk har hatt på det norske samfunnet.

Før kristendommen meldte sin ankomst til våre breddegrader var «abortgrensen» verken på 12 eller 18 svangerskapsuker. Den var etter fødselen.

Det var klanens eller familiens mannlige leder som bestemte om den nyfødte skulle få leve opp. De uønskede barna ble satt ut i skogen for å dø av sult eller bli drept av ville dyr.

Det var den sterkestes rett som gjaldt. Den sterke kunne bestemme over den svake, også over liv og død for et annet individ.

Kristen etikk har et helt annet utgangspunkt. I denne tenkningen er menneskelivet hellig fordi et hvert menneske er skapt i Guds bilde. Ingen har rett til å ta avgjørelser om at et annet individ ikke skal få leve.

Med kristenrettens innføring ble derfor skikken med å sette ut barn avskaffet, og det ble også forbudt å ta livet av et ufødt barn i mors mage.

Men når den kristne tros innflytelse svekkes over lang tid slik det har skjedd i Norge, så blir også tanken om livets hellighet svakere. I stedet blir det noe annet som tar over denne plassen.

Selvbestemmelsen eksalteres og blir det nye hellige prinsippet.

Nå er det kvinnens såkalte selvbestemmelse over egen kropp som har blitt den opphøyde og uforanderlige sannheten som ikke må tukles med.

Det er derfor man nå flytter grensen for når det ufødte barnets liv kan avsluttes enda lenger ut i svangerskapet.

Selvfølgelig bringer dette oss som nasjon lenger bort fra et kristent menneskesyn. Uansett hvor mye den ansvarlige ministeren sier han er kristen.

Utvidelsen av abortgrensen medfører også en ytterligere tilbakevending til det førkristne prinsippet om den sterkestes rett over den svake.

Ja, en kvinne som blir uplanlagt gravid kan være en utsatt og sårbar person. Det er det ingen tvil om, og det bør ingen ta lett på.

Og hvordan kan vi egentlig vite sikkert at det er kvinnen selv som tar avgjørelsen om abort og at hun ikke blir tvunget til det av barnets far eller noen andre i sine omgivelser?

Men uansett så er den aller svakeste personen i en slik situasjon likevel det ufødte barnet.

For samme hvordan man snur og vender på det så er fødte mennesker sterkere enn ufødte. Fødte kan gjennom sine lover og handlinger bestemme at ufødte ikke skal få leve.

Slik man man har gjort før i Norges historie.

Og slik vi nå gjør på nytt gjennom den nye utvidede abortloven.

Det er aldri noen god ide å vende ryggen til Skaperens prinsipper. Det gjelder for enkeltmennesker, men også for nasjoner.

Man kommer til å høste det man har sådd.

Og resultatet av mange tiår med årlige aborttall rundt 15.000 er allerede godt synlig. Mangelen på barn er allerede i ferd med å skape store problemer. Og verre skal det bli.

Fødselstallene er nå så lave at de på sikt kan skape en alvorlig befolkningsnedgang i den vestlige verden.

Situasjonen er selvforskyldt. Vi desimerer oss selv.

Og grunnen har et navn: Selvbestemt abort.