Et tilsvar til Frikirkens veteraner

Det ser ut til at det er en ganske målrettet satsing fra konservative krefter i Frikirken til å komme med leserinnlegg til forsvar for den bestående orden og Frikirkens synoderåds vedtak i denne saken.

Det finnes imidlertid både unge og eldre som tenker annerledes. Her er et lite tilsvar fra noen av oss andre som også kan regnes som veteraner i Frikirken.

Det hevdes at en justering av læren angående forpliktende likekjønnet samliv bryter med både bibel og bekjennelse. I det siste innlegget fra noen frikirkeveteraner sies det til og med at «så lenge Luthers lille katekisme med budene og hustavlene fortsatt er et bekjennelsesskrift, burde saken være klar».

Men med denne forståelsen vil ethvert spørsmål knyttet til etikken (og enhver sak som angår hjem, underordning, forholdet mellom arbeidsfolk og bedriftsledere og så videre) være bekjennelsesspørsmål. Vi tror de fleste ved nærmere ettertanke skjønner at dette er en urimelig tolkning.

Dessuten omtales ikke spørsmål knyttet til likekjønnet samliv verken i Luthers lille katekisme, eller i andre bekjennelsesskrifter. Ved å legge til grunn en tolkning som gjør alt til bekjennelsesspørsmål, oppnår man bare å utvanne hele bekjennelsen. Som kjent blir alt likegyldig, der alt skal være like gyldig.

I Frikirken har man allerede akseptert skilsmisse og gjengifte, hvilket vil ligge mye nærmere å regne som et brudd på bibeltroskap om man skal lese alt bokstavelig. Men Frikirkens veteraner vet bedre.

Vi befinner oss i en luthersk tradisjon der fortolkning og aktualisering av Bibelens etikk aldri har vært enkel og entydig. Hvorfor akkurat denne saken skulle skille seg fra andre saker, er det ennå ingen som har argumentert overbevisende for.

I sin argumentasjon henviser også veteranene til 3 Mos 20,13, der det fastsettes dødsstraff for homofile handlinger (mens det å ha samleie med en kvinne som har menstruasjon bare fører til landsforvisning, vers 18).

Vi tror det er en illusjon at homofile vil føle seg velkommen i våre kirker, når dette er hva man prinsipielt mener om deres liv og handlinger. Hellighetslovene fra 3. Mosebok er neppe det mest relevante bakgrunnsstoffet for dagens debatt.

Det oppleves også som et rent maktspråk når Jesu ord fra Matt 16,24-25, om at hver den som vil følge etter Jesus må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge ham, brukes i en debatt for å ramme en spesifikk gruppe mennesker, samt sine meningsmotstandere.

Da begynner man å forstå at det aldri har vært noen egentlig vilje til dialog i denne saken. Og dermed klarer heller ikke veteranene å svare på de problemstillingene som er forsøkt reist.

Frikirken står ved en skillevei, som veteranene skriver. Men neppe større enn da man ga kvinnene stemmerett, valgte å åpne for ordinasjon av kvinner, og valgte å åpne for skilsmisse og gjengifte. Den gang var også ordene harde, men få har siden vært lei seg for endringene som skjedde.

Kanskje veteranene kunne se at de selv er med på å skape grunnlaget for splittelse ved sine ord og innlegg, heller enn å dempe motsetningene slik at vi faktisk kan gå videre som én kirke. Uansett hva som skjer, blir det ikke ro i denne saken.

Men det som vil gi størst mulighet for å gå samlet videre, er å gi hverandre bedre tid til dialog og samtale. Slagordmessig tale om bibel og bekjennelse er neppe noe godt utgangspunkt.

Gunn Reistad Andersen, Hans Christian Andersen, Aud Angell, Per Eriksen, Kjetil Gilberg, Nora Margareth Gimse, Svein Gunnar Gundersen, Frank Holvik, Kjell Rune Holvik, Petter Lande Johansen, Johan Tiedeman Johansen, Håkon Laland, Tone Hammersmark Olsen, Karin Riska, Bjørg Rødland, Einar Rødland, Johan Sandstad, Arild Sæbø, Anne Mari Topland, Torstein Try, Steinar Tyvand