Et tredje kjønn?

Ifølge regjeringen pågår det en utredning om innføring av et «offisielt» «tredje» kjønn i Norge. En skal altså kunne bli klassifisert som noe annet enn kvinne eller mann i offentlige registre og legitimasjonsdokumenter.

Det er derimot stor usikkerhet rundt om vi egentlig kan snakke om noen utredning. Uttalelser fra kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen på NRK Debatten 27.1 kan tolkes som at en konklusjon er tatt før noen utredning er klar.

Nå er selvsagt ikke dette spesielt for denne saken. De fleste utredninger blir naturlig nok satt i gang fordi man på forhånd ønsker forandring.

Hva er et tredje kjønn?

Utredninger er ofte kun for å måle «trykket» i opinionen. Er trykket for høyt lar man saken ligge et år eller to før man forsøker igjen. Stadig oftere sitter man igjen med et inntrykk av at myndighetene ikke ønsker noen egentlig belysning eller debatt.

I spørsmålet om et tredje kjønn sitter vi med en opplevelse av at statsråden vet at konklusjonen er gitt på grunn av tidligere lovgivning. Ved diskrimineringsloven fra 2013 ble nemlig kjønnets flytende natur lovfestet, og et samlet Storting vedtok at mennesket kunne være noe annet enn mann og kvinne.

Det interessante er at det ble vedtatt uten offentlig debatt, en debatt det norske folk uten tvil føler seg snytt for. Og da er det også grunn til å spørre om Stortinget egentlig visste hva det vedtok.

Viljen til å tvinge igjennom saker som både prinsipielt og i praksis tar bort frihet for enkeltindivid og samfunn er økende. En vilje som ikke bare lar et flertall, men stadig oftere et høylytt mindretall diktere grunnleggende samfunnsendringer.

Endringer våre politikere tidligere gjerne ønsket brede forlik rundt. En kan argumentere for at det fortsatt er politisk enhet på Stortinget, men denne enheten mangler i mye større grad enn tidligere støtte fra det brede lag av folket. Noe som gjelder alt fra kjønn- til kraftpolitikk.

Når kjønnsrelativismen blir lovfestet

I saken om utredning av et tredje kjønn kan vi forstå Trettebergstuen. En kan nemlig begynne å lure på hvordan en skal kunne utrede en slik sak. På hvilket grunnlag utreder en dette?

Skal vi gå til biologien og naturvitenskapen så finnes det ingen grunn for utredning. Saken er, og har vært avgjort fra tidenes begynnelse. Skal vi utrede på bakgrunn av menneskets kultur og historie er svaret like klart.

Skal vi lytte til demokratiet og gå for en folkeavstemning så tyder Nettavisen sin uformelle spørreundersøkelse på et solid nederlag for Trettebergstuen. Etter nesten 9000 stemmer og 96% «Nei» forsvant undersøkelsen raskt fra avisens sider.

Vi er vitne til at en minoritet radikalt vil endre vårt samfunn bort fra de bærende sannheter og normer som har skapt den beste sivilisasjonen i historien.

Minoriteten skal slippe å bære ansvaret alene. Det er passiviteten og likegyldigheten til flertallet som lar dette skje. Men alle må bære konsekvensene av de siste 10-års virkelighetsfjerne politikk. Vi kan imidlertid ha stor forståelse for at Trettbergstuen ikke ser det særlig nødvendig å vente på utredningen.

Grunnlaget for en slik «utredning», skulle den støtte Trettebergstuens syn, ville uansett vært så tynn at som fundament for et så radikalt politiske grep ville den vært ubrukelig. Da er det enklere å la følelsene styre, vise til tidligere lovgivning og bare kjøre på.