Et underlig Darwin-jubileum

I 2009 var det en stor markering i vitenskapelige kretser: Det var 200 år siden Charles Darwin var født. Samtidig ble publiseringen av hans bok «On the Origin of Species» (Om artenes opprinnelse) minst like ettertrykkelig feiret! Den hadde nemlig blitt lansert i 1859, 150 år tidligere.

Dette første av hans to hovedverk hadde 100 norske professorer i 1998 valgt som «tidenes viktigste fagbok». Verket fikk suverent flest stemmer, men under kåringen noe senere viste det seg at det bare var kun én eneste (!) av de cirka 30 tilstedeværende og mest ivrige som hadde lest den (idéhistorikeren Trond Berg Eriksen).

Darwins bok var nemlig, kom det fra professormunn, «like langdryg som ’Das Kapital’ fra Karl Marx hånd» (Dagbladet 14. aug.). Og det er jo ganske sant.

Men hvordan i all verden kunne norske professorer velge en bok som de selv ikke hadde lest? Merkelig også det! Skyldtes det forutinntatt ideologi?

Som om ikke det var nok: Kåringen falt faktisk sammen med lanseringen av den første norske oversettelsen av originalutgaven i Bokklubben Dagens Bøkers Kulturbibliotek, hele 139 år etter at forleggeren John Murray ga den ut i London i 1.250 eksemplarer.

Redaktør Elwin i det da kjente magasinet «Quarterly Review» hjalp den noe tvilrådige forleggeren ved å lese manuskriptet på forhånd, men han syntes Darwins tekst var «et vilt og tåpelig stykke innbilning. På hver side led jeg av kvaler på grunn av Darwins mangel på bevis.»

Men dersom forfatteren strøk det meste og heller ga ut boken som en lærebok i dueavl, ville den utvilsomt gjøre stor lykke (J. Browne: «The Power of Place. Volume II of a Biography», 2002:75).

Hva så med Darwins andre hovedverk, «The Descent of Man and Selection in Relation to Sex» (Menneskets opprinnelse (...) 1871)? I år er det nemlig 150 år siden nettopp denne kom ut.

For min del har jeg ikke observert noen markering. Boken er heller ennå ikke oversatt til norsk. Det er underlig, sett på bakgrunn av den nevnte feiringen av «The Origin (...) for 12 år siden. Nei, forresten – i grunnen ikke. Det ville bli alt for kompromitterende for darwinistene. På mange måter har den vært svært kontroversiell fra første stund – også for dem.

Her tar Darwin opp i sin fulle bredde det kryptiske spørsmålet han så vidt var innom på nest siste side i «The Origin (...): «Lys vil bli kastet over menneskets utvikling og historie.»

Nå får vi servert hans teori om menneskets utvikling fra «våre første stamfedre» – apene. Imidlertid kommer det også fram hvor gjennomført rasistisk og nedlatende Darwin er mot ikke-engelskmenn, kvinner og funksjonshemmede i denne boken.

Verst går det utover de forskjellige fargede folkeslag rundt om i verden: Benevnelsen «negro(es)» opptrer 75 ganger (x), «race(s)» 311x og av disse fins bare få som er «civilised» (69x) mens andre er laverestående «low(er)» (7x). Av disse er igjen noen «wild» (7x) eller «savage(s)» (villmenn, 148x), «barbarian(s)» (42x) eller «bastardised».

Men de som er «idiot(s)», kan ifølge Darwin være mer laverestående enn dyr (s.106 i originalutgaven). Og for all del: «tro aldri, aldri en indianer» (s.95).

Rent tragisk er det å lese hvordan kvinner blir framstilt: De kommer usedvanlig dårlig ut i Darwins bok. Samfunnet skal nemlig være strengt patriarkalsk. Kvinner er «noe en velger seg» (s.170), dessuten har mannen en mye bedre forstand på de aller fleste områder.

Det er tydelig at kvinnen bare når sin bestemmelse og intellektuelle nivå ved sin barnefødsel. I andre del, s.327, fins en lang liste over mannens overlegenhet overfor det annet kjønn.

I de vestlige land bor ifølge Darwin de menneskene som er best – ikke overraskende står engelskmennene aller øverst.

Heldigvis er han imot slaveriet, men egentlig er det til skade for menneskeslekten at de svake, sykelige, de med skavanker, de melankolske, forbryterne, moralsk fordervede og samfunnets unyttige etterlater seg avkom. Det er i alle fall å håpe at de unnlater å gifte seg!

Men det er neppe noe lurt å vaksinere folk, for det fins «neppe noe sted noen så uvitende, at han tillater sine dårligste dyr å forplante seg» (s.168). Men dessverre, «den likegyldige, skitne og håpløse irlender formerer seg som en kanin, den tarvelige, gjerrige, overtroiske, selvhøytidelige og ærgjerrige skotte» gjør heldigvis ikke det i samme grad, for de gifter seg sent.

Derfor er det helt avgjørende at «fremragende menn» som han selv etterlater seg et tallrikt avkom. Darwin fikk ti barn med sin kusine Emma. Slik signaliserte denne innflytelsesrike mannen at det egentlig burde settes i gang organisert arbeid for å forbedre menneskeslekten, noe som hans dyktige fetter Francis Galton satte i system og gjorde til en av sine fremste oppgaver.

Denne lanserte ordet «eugenisme» (rasehygiene) og var the British Eugenics Societys første president. Da han døde i 1911, overtok Darwins sønn, major i hæren, Leonard Darwin (f. 1850). Da han gikk av i 1928, var han æresmedlem og hadde forfattet ti bøker om rasehygienens nytte.

Fra tre av sine brødre fikk han god støtte, Francis, George og Horace, de to siste ble adlet for sin vitenskap på andre felt (Desmond, Moore and Browne: «Charles Darwin», 2007: 109, Oxford University Press).

Sistnevnte forfatter, Janet Browne, vitenskapshistoriker ved Harvard-universitetet, regnes som den fremste Darwin-biografen med sine to «mursteiner» om mannen. I sitt forord til utgaven av Darwins «Descent» fra 2013 kommer hun med meget sterk kritikk av britens uttalelser i boken.

Å gjengi dem vil føre for langt, men jeg vil sterkt oppfordre til å lese denne. Hun bebreider Darwin for å anvende biologien på den menneskenes kultur. Boken var «a highly significant factor» i fremveksten av rasehygienen – med alle dets fryktelige konsekvenser – og sosialdarwinismen.

Hun forteller at kvinneorganisasjoner angrep bittert forestillingene om at naturens orden var basis for mannsdominans og at «kvinnens funksjon dermed var kun å reprodusere – ikke tenke».