«Et varmt og vennlig farvel»

Søndag ble Ole Christian Kvarme takket av som biskop. Det ble en hjertelig avskjed med en biskop som har overrasket mange kritikere positivt, samtidig som han har måttet være svært bevisst på hvordan han opptrer i et kirkelig landskap med store indre spenninger. Det sier en del når han i intervjuet med Dagen lørdag fremhever de interne forholdene i bispedømmet som en større utfordring enn forholdet til andre kirkesamfunn.

Kvarme, som fyller 69 år i november, var først biskop i Borg fra 1998-2005, før han 11. mars 2005 ble utnevnt til biskop i Oslo. 30. september har han sin siste arbeidsdag i Oslo bispedømme.

Gårsdagen var et vitnesbyrd om Ole Christian Kvarmes sterke kvaliteter. Oslos ordfører Marianne Borgen (SV) takket Kvarme på vegne av Oslo by, og kalte det «et varmt og vennlig farvel». Det var slett ikke selvsagt at det skulle slik.

For langt fra alle som ønsket Ole Christian Kvarme som Gunnar Stålsetts etterfølger. Han stod ikke en gang på nominasjonslisten fra bispedømmerådet. Daværende Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen (H) var ikke glad for utnevnelsen av Kvarme. Men han hadde mye støtte fra kirkelig hold, og har med sin opptreden vist at det går an å bevare et tradisjonelt syn på ekteskapet og samtidig gi rom for varme og omsorg. Akkurat dét skulle egentlig ikke være så overraskende, men ut fra det bildet av konservative kristne som dominerer i norsk offentlighet, er det visst det.

Oslo bispedømmeråds leder Gard Sandaker-Nielsen er nå sentral i arbeidet med å avgjøre hvem som skal bli Kvarmes etterfølger. Det er ingen hemmelighet at de to står på ulike steder i den kirkelige debatten. «Det har stormet mellom oss, og ingen vil vel si at det har vært enkelt», sa han under kirkekaffen i Oslo rådhus etter avskjedsgudstjenesten i går. Men han snakket i en vennlig tone, og hilsenen hans ble møtt av en varm klem fra biskopen. Sandaker-Nielsen fremhevet Kvarmes solide bibelkunnskap og Kristus-begeistring som viktige kvaliteter, og også hans mellommenneskelige egenskaper. Også Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet, leverte en varm takk til biskop Kvarme. Hun siterte hans eget utsagn fra prekenen tidligere på dagen om at «evangeliet er alltid større».

Preses Helga Haugland Byfuglien holdt sin hilsen under gudstjenesten, og fremhevet blant annet Kvarmes store glede ved det å feire gudstjeneste. Kanskje kan vi si at Kvarme her har kunnet slå seg løs, mens han i mye av bispegjerningen for øvrig har måttet utøve en god del forsiktighet. Byfuglien sa faktisk at hun noen ganger hadde tenkt at Kvarme var for overbærende og smilende i møte med ulike slags motstand og kritikk, og at hun trodde dette hadde gjort ham både sliten og ensom. Byfuglien gikk ikke nærmere inn på hvilke konkrete situasjoner hun hadde i tankene.

Kirkelig og teologisk er det nok en del som gleder seg til Kvarmes bispegjerning er over. En av dem som fikk mange håndtrykk i Oslo domkirke i går, var tidligere biskop Gunnar Stålsett. Sønnen hans, Sturla, ligger godt an til å bli ny biskop. Det gjør også Kari Veiteberg. Domprost Anne-May Grasaas innledet gudstjenesten i domkirken i går, og er vel den som erfaringsmessig har best forutsetninger for å kunne bekle bispeembetet. Men mest sannsynlig blir en av de to andre utnevnt.

Ole Christian Kvarme hadde nok fått lettere år hvis han hadde blitt værende i Borg. Men det var ikke det han ville. I 2005 fortalte han om da han under et sommeropphold på et kloster utenfor den tyske byen Würzburg nærmest hadde hørt Guds stemme, som sa at «Du skal ikke stenge døren til denne prosessen». Selv var han ikke uten videre glad for det, men han bestemte seg for å la seg nominere. Og han visste hva han gikk til.

Han visste at bispedømmerådet, og mange av prestene i bispedømmet, ønsket en biskop som ville videreføre Gunnar Stålsetts linje. Selv ønsket han å føre en annen linje. Det har han også gjort, så langt det var mulig. For en del vil nok Kvarmes tolv år i Oslo stå som en forsinkelse av den utviklingen man ønsker. For andre har Kvarme vært et kjærkomment håpstegn, et levende bevis på at det går an å kombinere konsistens i den teologiske overbevisningen med å vektlegge nåde og barmhjertighet. Men det har ikke vært lett, og den allerede gjennomtenkte og velformulerte Kvarme har nok måtte skjerpe disse kvalitetene ytterligere gjennom årene i Oslo.

Likevel formelig sprudlet han under gudstjenesten i går. Både som liturg og predikant. Dette liker han. Og kanskje sier det ikke så lite om hva Kvarme aller mest har ønsket å bidra med som biskop, nemlig en understrekning, ja, en proklamasjon av det som er den kristne kirkes sentrum. Som han selv skriver i boken «Åtte dager i Jerusalem fra 1996: «Jesu egen oppstandelse og seier over døden var det siste og avgjørende bevis på hans messianitet, og det er denne bekjennelse at Jesus er oppstanden, og at han derfor er Messias, som gir påsken dens dype innhold og utløser den kristne menighetens halleluja i historien.»

Vurderingen av hvilket gjennomslag han fikk, og av de konkrete valgene han tok, vil nok variere. Men Kvarme går inn i historien som en biskop med et sterkt og tydelig vitnesbyrd om Jesus Kristus. Det er ikke så lite.

Les også: