Etikk i koronaens tid

Allerede i forbindelse med den første, store, nasjonale nedstengningen av Norge ble det åpenbart for mange at koronapandemien førte med seg en rekke medisinsk-etiske utfordringer. Disse utfordringene har fulgt oss hele tiden siden, og de er blitt flere.

Nedstengningen, og med det isolasjon og forsterket ensomhet for mange mennesker, ble fort karakterisert som et av de største folkehelse-eksperimentene i vår tid. Raskt utførte forskningsrapporter tyder på at det ikke bare er er selve covid-19-sykdommen som vil medføre senskader for en del av befolkningen. Mange vil også komme til å slite med psykiske plager som følge av måneder med nedlukking av sentrale deler av samfunnet.

Men igjen, nedstengningen var et resultat av en medisinske og etiske vurderinger. For regjeringen var det om å gjøre å hindre at vi skulle få et uhåndterbart trykk på helsevesenet i stil med det vi så i Nord-Italia i den første fasen av pandemien. Det ble en avveining mellom voksende smitte, flere alvorlige syke og opprettholdelse av et forsvarlig akuttilbud som kunne ta imot og behandle sykdom og skader som alltid oppstår.