Etikklov kan hjelpe forbrukerne

Det var de politiske partiene Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet som tok initiativ til en etikklov for næringslivet gjennom et representantforslag som ble fremmet på Stortinget i 2016.

De ønsket at norsk lov skal sikre forbrukeren rett til informasjon om arbeidsforholdene til de som har produsert en vare. Norge har per i dag ingen lov som hindrer import av varer som er produsert av barn, slaver eller mennesker som tjener så dårlig at de knapt kan overleve.

Den første utredningen som ble igangsatt av Stortinget, slo fast at en etikklov er mulig i forhold til våre internasjonale forpliktelser, og et enstemmig Storting vedtok på forsommeren i fjor å gå videre til å utrede hva en slik lov bør inneholde. Dette arbeidet pågår fortsatt.

Den tragiske ulykken da tekstilfabrikken Rana Plaza i Bangladesh kollapset i 2013 og 1134 mennesker omkom og rundt 2500 ble skadet, er fortsatt en vekker om at arbeidsforholdene og sikkerheten er på et uakseptabelt nivå på mange arbeidsplasser. I ettertid har rundt 200 kleskjeder signert en sikkerhetsavtale for tekstilindustriene i Bangladesh, som trer i kraft 1. juni i år.

Det er bra at tekstilindustrien i samarbeid med myndighetene og fagforeninger går sammen om et slikt sikkerhetsløft, men det er fortsatt frivillig for kjedene å være med. Informasjonen om hvem som stiller seg bak dette eller ikke, når sjelden forbrukerne.

Jeg tror at å involvere forbrukerne og la dem ta valg ut i fra egne etiske prinsipper, vil legge et nødvendig press på bransjen. Vi ser utallige eksempler på at i prioriteringen mellom profitt og medmenneskelige hensyn, taper ofte det siste. – Særlig når arbeiderne bor langt borte og man slipper og selv være vitne til deres ­lidelse.

Mål 8 av FNs 17 bærekraftsmål vil sikre anstendig arbeid og økonomisk vekst for alle mennesker, uavhengig av hvilket land de kommer fra. Slik situasjonen er i dag, har 780 millioner menn og kvinner en jobb der de tjener mindre enn to dollar om dagen.

Det kommer frem i rapporten «Sytten mål – én framtid. Slik kan Norge nå FNs bærekraftsmål innen 2030», utarbeidet av ForUM for Utvikling og Miljø. Verdensbanken fastsatte i oktober 2015 grensen for ekstrem fattigdom til de som tjener 1,9 dollar om dagen eller mindre. Vi ser altså at det er mulig å være helt på grensen til, eller leve i ekstrem fattigdom, selv om man har en full jobb, som attpåtil ofte innebærer lange arbeidsuker med høy sikkerhetsrisiko for liv og helse.

Digni er for tiden engasjert i flere initiativ hvor moderne slaveri settes på dagsorden. I disse gruppene reises det en diskusjon rundt hva som defineres som slaveri. Det er en svært interessant diskusjon.

Er slaver bare mennesker som blir bortført med makt og opplever fysisk vold og tvang, eller er det også mennesker som jobber hardt for en lønn som de nesten ikke kan overleve på? – Mennesker som blir utnyttet grovt, men som vet at alternativet er å ikke ha en inntekt i det hele tatt. – Mennesker som er fanget i en situasjon og som reelt sett ikke har noe annet valg enn å bli værende.

Jeg mener det er viktig og riktig at alle mennesker har et anstendig arbeid der sikkerheten ivaretas og med en lønn man kan leve greit på. Jeg tror at de fleste andre forbrukere er enige.

Jeg tror at vi gladelig kunne betalt mer for en bluse dersom vi fikk en garanti for at dette ikke gikk til å øke profitten til det multinasjonale selskapet, men endte hos de som produserer varen.

Jeg tror ikke det er forbrukerens vilje det står på. – Vi trenger bare hjelp til å navigere i et uoversiktlig marked og ta et informert valg. En ny etikklovgivning for næringslivet ville vært en veldig flott start for å sikre at produktene våre ikke er laget av mennesker som lever under slavekår.