Ett år med pave Frans
Når supermann-forestillingene antakelig blir noe dempet etter hvert, vil det bli tydeligere at pave Frans representerer Den katolske kirke slik vi kjenner den, skriver Dagen på lederplass.
I morgen er det ett år siden Jorge Bergoglio, tidligere erkebiskop for Den romersk-katolske kirke i Argentina, ble utnevnt til pave, og som den første i rekken tok navnet Frans.
Det har ført til en opptur i kirkens omdømme, og pave Frans har blitt en svært populær mann. Det skyldes ikke minst hans folkelighet, og hans sosiale engasjement.
Annonse
Begge deler er kvaliteter som fungerer godt i møte med samfunnet i vår tid. Særlig den sosiale samvittigheten har også gjennom historien vært et av de tydeligste kjennetegnene på det kristne evangeliets troverdighet.
Her hjemme er fortsatt Frelsesarmeen det fremste eksemplet på at en tydelig sosial profil styrker kirkens omdømme. Dette gjør vi alle klokt i å tenke over.
Det er alltid viktig å huske at Jesus Kristus er den eneste veien til Gud, og et sterkt sosialt engasjement kan aldri erstatte forkynnelsen av evangeliet.
Derimot er det vesentlig å ikke sette et kunstig skille mellom nettopp det sosiale engasjementet og forkynnelsen. Rett forstått, hører disse to uløselig sammen.
Vi er kalt til å elske hverandre slik Kristus har elsket oss, og Mesteren lærte disiplene i Fadervår at Gud også bryr seg om vårt behov for mat. Når vi igjen ser at pave Frans' vektlegging av diakoni bidrar til å gjøre ham mer anerkjent, er det en påminnelse til kristne i alle leire om å ikke glemme at vi også er kalt til å vise mennesker den Guds kjærlighet som vi selv har fått del i.
Når dette er sagt, er det også interessant å merke seg den store kontrasten til medieomtalen av pave Benedict. Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap og profilert katolikk, sa i gårsdagens avis at den største forskjellen mellom den nåværende paven og hans forgjenger, er at Benedict er «en meget kompetent akademiker» mens Frans er «mer en handlingens mann.» Det er på det rene at de to har ulik personlighet og fremtoning, og vi skal heller ikke underslå at det nok også finnes forskjeller når det gjelder profilering og vektlegging.
Men medieomtalen bidrar nok til å overbetone forskjellene og underbetone likhetene. For det er ikke slik at pave Frans representerer noen radikal liberalisering av Den katolske kirkes teologi. I all hovedsak fremstår han med en teologisk profil som i all hovedsak ligner Benedicts.
Bildet av ham bærer derfor et visst preg av at sekulære medier, i tråd med mer sekulariserte vestlige samfunn, gjerne ønsker seg en pave som kan ta et oppgjør med flere av Den katolske kirkes standpunkter.
Annonse
Det er høyst tvilsomt om pave Frans kommer til å innfri disse forventningene. Kirken han leder har vist stor standhaftighet også når det gjelder holdningen til kvinnelige prester, og det fremstår i ettertid noe urettferdig overfor pave Benedict at hans etterfølger til de grader blir omtalt i kontrast til ham.
Når supermann-forestillingene antakelig blir noe dempet etter hvert, vil det bli tydeligere at pave Frans representerer Den katolske kirke slik vi kjenner den.
