Etter kirkevalget – alt vel?

I kjølvannet av kirkevalget nylig kommer den ene etter den andre med begeistrede kommentarer om at valget gir en ny balanse i de fora som bestemmer utviklingen i Den norske kirke. Senest melder den nyss avtroppede biskop i Bergen, Halvor Nordhaug, at Kirkemøtet nå har tatt et skritt til høyre og at dette organets konservative gruppe er blitt tydeligere.

Ja vel? Riktignok har Åpen folkekirke som er nettverket som primært støtter alle de homofiles kampsaker, «bare» fått tre av sju representanter i alle 11 bispedømmer, med unntak av Oslo hvor de har fire.

Kirkevalget opptalt: – Sammensetningen i Kirkemøtet tar et skritt til høyre

Men det må jo ikke herske tvil om at Kirkemøtet fortsatt fram til 2027 blir et meget liberalt forum som ikke vil fatte vedtak som tar utgangspunkt i den klassiske kristendom.

Etter at biskopen i Møre bispedømme, Ingeborg Midttømme, gikk bort fra sitt syn om at hun ikke ville vie likekjønnede, men nå deler syn med resten av bispekollegiet, er det vel bare Stein Reinertsen i Agder og Telemark Bispedømme som ikke støtter vielse av to menn, og vielse av to kvinner.

Så har jo den ene etter den andre innvalgte fra Nominasjonslisten gjort det klart at de støtter Åpen Folkekirke i samlivsspørsmål, og trolig i de ni andre punkter i deres program som dreier seg om deres kjernesaker, inkludert det om mer skeiv kunst i kirkene.

Så da kan man relativt lett forestille seg at de konservative blir høflig lyttet til i Den norske kirkes høyeste organ. At Kirkemøtet vil påvirke sterkere til handling ut fra det Bibelens ord foreviser, blant annet i spørsmålet om samliv og familie, er lite sannsynlig.

Også i valg av leke kirkelig ansatte og prester til bispedømmene viser oversikter, som ikke er helt bekreftet foreløpig, at støtten til Åpen folkekirkes ideologi er stor. I en hovedsum:

De som i sterkere grad tar utgangspunkt direkte i det Bibelen sier og er mer klassisk i sin definisjon av den kristne tro har dessverre ingen grunn til å juble. På nytt blir det for meg, og jeg vil tro tusenvis andre, en ny runde med vurderinger om vi skal skrote medlemskapet i denne kirken og søke en annen som er tindrende klar på at «Kristus er menighetens hode».

Tusenvis av mennesker kjenner seg rett og slett ikke igjen i kirken

En sidereplikk til Bispekollegiets sammensetning: I alt jeg i mangeårig praksis har lært om hvordan en ledergruppe skal komponeres, og gjennom all forskning om temaet, vet vi at gruppen bør være preget av ulike oppfatninger, litt forskjellige ståsteder og av ledere som bringer med seg et alternativt tankegods etc.

Da blir det dynamikk i diskusjonene, gjerne mer kreativitet og til sist, bedre beslutninger blir fattet. En gruppe med kloninger, liketenkende i alle spørsmål med for sterk indre kontroll kan føre virksomheten de leder inn i en nedadgående spiral. Eksemplene i lærebøkene og i det vi ser rundt oss er mange. Nærmer vi oss med de siste bispe-rekrutteringene en slik situasjon i kirken?

I diskusjoner om vanskelige saker i denne sammenheng er jeg fra liberale teologer blitt møtt med at vi må kontekstualisere tekster i Bibelen. Så å si sette dem inn i en historisk kontekst og tolke dem mye friere inn i vår tid. Gjelder dette holdninger og ord som er gitt oss i GT og gjentatt av Jesus og hans nærmeste i NT?

Jeg tror ikke det. Det som straks klinger i mine ører er et par av de siste versene i Åp 22,18–19 som omfatter alt i Den Hellige Skrift: «Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ord i denne boken: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne boken. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.»

Så alvorlig er det.