Etterlyst: Oppgjør med egen fortid

De siste ukene har Stephan Christiansen igjen nådd avisoverskriftene. Det har vært nokså stille rundt ham siden Frelst-debatten rullet i 2016.

I mellomtiden har Christiansen blant annet skjøttet jobben som pastor i pinsemenigheten Jesus Church i Oslo. De fikk for kort tid siden fornyet leieavtelen som gjør at de kan feire gudstjenester i Markus kirke.

I tillegg har han drevet evangeliseringsarbeid i både inn- og utland. Det har han gjort siden 1990-tallet.

Europeisk lederverv

Det som gjorde at Christiansen nå igjen havnet i søkelyset, er at han nylig ble utnevnt til leder av ungdomgrenen til Pentecostal European Fellowship. Dette ble omtalt i forbindelse med årsmøtekonferansen i Pinsebevegelsen tidligere denne måneden.

Den viktigste grunnen til at utnevnelsen vakte en viss oppsikt, er nok at Christiansen stort sett ikke har uttalt seg offentlig om kritikken som ble rettet mot ham i 2016.

Det begynte med at journalist Rut Helen Gjævert, som tidligere var med i misjonsorganiasjonen Jesus Revolution, under ledelse av ekteparet Annne og Stephan Christiansen, laget en dokumentarserie som ble publisert på VGTV.

Hun fortalte sin egen historie, og hun stilte en rekke kritiske spørsmål til og om bevegelsen hun var med i. Men i stedet for selv å stille opp, sendte Christiansen den daværende lederen Paul Hockley i krigen for seg. Selv om alle som så på serien skjønte at kritikken ikke var rettet mot Hockley, men mot Christiansen selv.

Gått for fort frem

Selv laget han et langt leserbrev hvor han blant annet skrev at Gjævert i Jesus Revolution hadde fått «litt for store sko». Han mente det nok ikke fullt så nedlatende som det kunne virke, men en slik formulering bidro ikke til å roe gemyttene.

Det etterlatte inntrykket ble at Christiansen egentlig ikke hadde noe å beklage, utover generelle formuleringer om at han som ung leder sikkert hadde gått for fort frem noen ganger. Altså en type erkjennelser som nær sagt alle ærlige mennesker kan slutte seg til.

Mot dette taushetens bakteppe var det interessant å lese intervjuet med Christiansen i Vårt Land for en drøy uke siden. Og det er en mer selvkritisk Christiansen vi møter nå.

Han åpner for at han kan ha gått vel mye i forsvar den gangen, og erkjenner at det ikke var lett å lytte godt. Han fremstår også med større forståelse for menneskers ulike livserfaringer.

Ubesvarte spørsmål

Men for dem som varslet i 2016, står mange spørsmål fortsatt ubesvart. For dem virker det nok mildt sagt underlig at han nå skulle være den rette til å bekle et lederverv i den europeiske pinsebevegelsen, uten å ha ryddet opp etter seg her hjemme.

Saken plasserer også det norske lederskapet i Pinsebevegelsen i en kinkig situasjon. For bevegelsen består av nokså løst sammenknyttede størrelser.

Lederrådets leder kan ikke instruere landets pinsemenigheter. Sånn ønsker de fortsatt at det skal være. Og siden de er opptatt av å ta vare på den felles pinseidentiteten, ser man sjelden pinseledere gå offentlig ut mot hverandre.

Men alt dette er ikke så lett å kombinere med moderne tenkning om varslingsrutiner. For der er erkjennelse og endringsvilje viktige forutsetninger for å gjenvinne tillit.

Gründerkultur

Det lar seg ikke uten videre kombinere med det man velvillig kan kalle gründerkultur, og mer kritisk kan kalle tilløp til machokultur i en bevegelse der de uformelle båndene er sterkere enn de formelle.

Christiansen har i liten grad tatt del i den offentlige samtalen om arbeidet han har stått i. Ønsket om å møte varslerne en for en vitner ikke om noen større forståelse av hvordan varslinger vanligvis bør håndteres.

På den annen side er det ikke lett for noen av oss å ta del i evalueringen av vår egen væremåte. Ingen av oss er uhildet i møte med oss selv.

Trosbevegelsen

Men Christiansens håndtering står i en sammenheng. Han har bakgrunn i Frie Evangeliske Forsamlinger og Pinsebevegelsen, men ble for alvor kjent da han var ungdomsleder i menigheten som da het Oslo Kristne Senter på 1990-tallet.

I trosbevegelsen kunne pastorene fint heve seg over både kritikk og debatt og heller kjøre sitt eget løp. Om det oppstod kontroverser, kunne man eventuelt ligge lavt en tid og så dukke opp igjen og fortsette, mer eller mindre som om ingen ting var skjedd.

Man hadde regien selv, og insisterte på å ha nettopp det. En slik tilnærming rimer dårlig med gode varslingsrutiner.

For der må ledere stå til ansvar for sine handlinger overfor andre. Derfor skal det bli interessant å se når Stephan Christiansen står på talerstolen på Pinsebevegelsens lederkonferanse Led neste gang.

Rope ut evangeliet

Men han er en fascinerende skikkelse, denne Christiansen. Første gang han ble omtalt i Dagen var i 1992. Da var han frontfigur i bandet Urban.

De ble intervjuet i forbindelse med at de hadde opptrådt på en musikkmønstring i Oslo. Christiansen forklarte at bandet spilte «utelukkende på steder der det er ufrelste».

Han forklarte også at «Vår oppgave er å rope ut evangeliet med våre tekster og musikk». Agendaen var satt.

Året etter var han igjen omtalt her i avisen. «Det er i dag vi må handle på Guds ord. Vi må få det inn i tankene våre, at det er i dag vi ønsker å se vekkelse».

På den tiden hadde Christiansen ansvaret for tenåringsarbeidet i Oslo Kristne Senter.

Tenåringsarbeidet gikk under navnet «Ny generasjon». Senere skulle dette navnet også bli brukt om elev- og studentorganisasjonen Christiansen stod i spissen for, som et alternativ til Laget (Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag).

Kampsanger

I 1995 kom debutplaten «Kampsanger for en ny generasjon». I en av sangene, ledsaget av orgelspill, synger han: «Bli løst fra din stive liturgi. (...) Nei til ritualer, tradisjon og intellektuell komplikasjon.» Men 20 år senere, i 2015 var tonen en annen.

På albumet «Det er fullbrakt» har den samme Christiansen satt melodi til både den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen, og dessuten til både Fadervår og Velsignelsen.

Og pinsemenigheten han leder har i mange år altså feiret gudstjeneste i Markus kirke i Oslo, et lokale de leier av Den norske kirke.

Så noe har skjedd.

Heftige år

I mellomtiden hadde både nevnte Ny Generasjon og Jesus Revolution oppstått. De hadde noen heftige år med mye engasjement og trøkk rundt i Kristen-Norge, men mye av luften gikk ut av ballongen.

Begge organisasjonene finnes fortsatt, men siden rundt 2010 har vi hørt lite fra dem. Det hadde sine grunner, viste det seg.

Rut Helen Gjævert satte ord på erfaringer som det kom frem at mange delte. Her bør jeg også nevne at hun som nå er min kone var med i Jesus Revolution samtidig som Gjævert, altså for rundt 15 år siden. Hun ble intervjuet i Dagen om sine erfaringer i 2016.

Jeg intervjuet Christiansen for første gang da Jesus Revolution arrangerte kampanje i Bergen i 1998, altså mange år før dette.

Brennende menneske

Stephan Christiansen er et brennende menneske, med et sterkt og ekte engasjement for at mennesker skal få bli kjent med Jesus Kristus. Jeg ser ingen grunn til å mistro denne gløden.

På sitt beste er han en svært begavet og inspirerende forkynner. Han har ikke akademisk utdannelse, men er belest og oppdatert.

Han har vist stor utholdenhet i tjenesten, og har fortsatt til tross for motgang. Det tjener ham til ære.

Men alle kristne forkynnere bør også ta del i kritisk evaluering av fortiden, også når det skjer i andre former enn dem man selv ville valgt. Ingen av oss kan velge våre kritikere.

Dype sår

Det er sant at Christiansen var ung da han etablerte arbeidet han har ledet, men han var voksen. Og han hadde folk rundt seg.

Samtidig som mange kan ha kommet til kristen tro gjennom Jesus Revolutions arbeid, er det også mange som har blitt påført dype sår, så dype at de i dag befinner seg utenfor kristne fellesskap.

Hvis man mener varslerne snakker usant, får man håndtere varslene deretter.

Hvis man derimot mener at varslene var berettiget, hefter mangelen på et ordentlig oppgjør både ved Christiansen selv og ved dem som gir ham plattform.