«Jesus trakk seg ikke tilbake fra samfunnet, men ble kalt både storeter og vindrikker og vanket på folks fester der han samtalte med mennesker fra alle samfunnslag», sa religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland da hun talte under Oslo Symposium på torsdag.

Europeisk kultur i dramatisk endring

Hvis det heller ikke i kristne sammenhenger settes grenser mellom rett og galt, får vi en kristendom som er en annen religion enn den temmelig tøffe varianten som Jesus Kristus sto for.

Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker

Publisert 21.03.15 - 19:48 Sist oppdatert 21.03.15 - 19:48

Det er en glede for meg å åpne denne konferansen med noen alvorlige refleksjoner rundt der faktum at vår europeiske kultur er i dramatisk endring. For samfunnet reflekterer ikke de samme verdier i dag som den gjorde da Europa først ble en verdensledende sivilisasjon.

Da sto den protestantiske etikken, arbeidsviljen, selvdisiplinen og gudsfrykten i spissen for utviklingen av det markedskapitalistiske system som sikret individets eierskap til egen arbeidskraft, privat eiendomsrett og krav om ansvarlighet og plikter i fellesskapet.

Annonse

I dag har vi har skiftet verdigrunnlag. Vestlig kultur har vært igjennom en gjennomgripende neo-marxistisk strukturell endring som kulminerte i 1970-tallets verdirevolusjon, der det gjaldt å angripe familiestrukturen, kjønnsrollemønstre, religiøse og tradisjonelle verdier.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Post by Dagen.

Vi fremstår i dag som en ekstremliberal og hedonistisk kultur som i stor grad har blitt anti-kristen og anti-troende i sitt vesen. Jakten på lykke er stadig oftere definert som et materialistisk selvrealiseringsprosjekt, preget av hedonistisk nytelse i en verden som på mange måter fremstår eksistensielt meningstom, følelseskald og fragmentert.

Vi har idealisert det verdirelative samfunn og oppmuntret borgere til å dyrke en stadig større individualisering av moral, normer og identitet. Dette er noe helt annet enn liberalismen som vi kjenner fra opplysningstiden, den vektla individets frihet og personens plikter og ansvar.

Dersom mennesket frigjøres fra ansvaret i fellesskapet, kan individualismen, pessimistisk sett, bli frihetsundergravende og utvikle seg til en slags ekstremindividualisme som tar knekken på solidariteten og bidra til en verdiforvitring som truer selve kulturens stabilitet. For å sitere Platon: For mye frihet blir bare en ny form for slaveri. Vi kaller oss liberale, men er i realiteten gjennomsyret av en intolerant, innbitt motstand mot de som bryter med konsensus.

Vi er liberale mot alt unntatt de som hevder at det finnes positive sider ved nasjonale verdier og gudstro. Kravet om toleranse brukes i realiteten til å kneble motstanderne av det anti-religiøse samfunn. Frihet er i stor grad definert som retten til å si ja til det politisk korrekte, slik det presenteres i media.

Dette gir seg utslag i en stadig mer kynisk mobbekultur med latterliggjøring og hets på en måte som i andre samfunn defineres som ren forfølgelse av de troende. I en slik tilstand, fostres det Fritt Ords «Status for Ytringsfriheten i Norge» betegnet som selvsensur, – man kunne godt kalt dette fenomenet ved dets rette ord: sensur. Effekten av å leve i et sensurerende samfunn er at folk ikke tør å si sin mening. Nordmenn tør ikke si det de mener av frykt for represalier.

Annonse

Post by Dagen.

Dette har vi hørt før i Europa. Filosofen Hannah Arendt snakket etter krigen om hvorledes individets frihet kveles når gruppetenkningen overtar på en slik måte at «massene» kontrolleres av en dominerende stat med sterke eliter som ønsker å dominere alle deler av samfunnsutviklingen. 76 prosent i Europa betegner seg tross alt som kristne, da er ikke engang muslimer og andre religiøse tatt med, mens bare rundt 2 prosent er ateister. Hvorfor er det en så bemerkelsesverdig lav respekt for disse? Den opprinnelige sekulære tanke, altså skillet mellom kirke og stat, var ikke at staten og de politiske elitene skulle skyve troen på Gud ut av Europa.

Nå erfarer muslimer det samme presset som kristne har levd med i tiår, i en unyansert vestlig presse som stadig fremstiller islam som om hele religionen til 1,2 milliarder mennesker er ensbetydende med terror og ekstremisme. Og fordi vi lever så langt unna Midtøsten og våre medier så sjelden reflekterer virkeligheten der, men altfor ofte politisk propaganda, så forstår vi ikke mangfoldigheten og fortvilelsen som er så stor blant mange muslimer nettopp over ekstremismens intoleranse. Vi skulle være et kunnskapssamfunn med høyde under taket, hvorfor godtar mediene at de reduseres til et talerør for politisk-ideologisk propaganda av samme type som man anklager sine motstandere for å fremme?

Muslimer arbeidsinnvandret med troens fane høyt hevet, og krevde respekt for sin religionsutøvelse. Til og med muslimer stilner i dag i møtet med den knallharde tonen i ekstremliberale, anti-religiøse Europa hvor vi har gjort det til vår stolthet å trampe ned de troende. Nå gjør muslimer det kristne har gjort lenge, trekker seg sammen i lukkede, fryktpregede miljøer som nettopp fostrer vidt forskjellige verdier som siden slår ut i mistillit mellom samfunnsgrupper. Med dagens segregerte, parallelle virkeligheter der vi selv har loset mange ikke-vestlige innflyttere ned i en stønadsavhengig underklassekultur, tegner bildet som kjent ikke spesielt positivt i øyeblikket.

Post by Dagen.

Også ytringsfriheten er under dramatisk endring. Definert som borgerretten til å ytre det man ønsker om ulike tema, kan en ukontrollert, ekstremliberal ytringsfrihet trukket ut av sin sammenheng, bidra til å legitimere en mobbekultur preget av uhøflighet, personsjikane, mangel på dannelse, frekkhet og regelrett ondskap i måten vi snakker om hverandre. FNs menneskerettserklæring fra 1949 uttrykker tydelig at ytringsrett ikke er ensbetydende med retten til å hetse andre.

Annonse

Høflighet har alltid vært en forutsetning for gjensidig respekt. Ytringsfrihet er ikke sekulær-ekstremistiske krefters våpen til å knuse de troendes stemme i offentligheten. Vi har i Europa operert med toleranseprinsippet, retten til å være uenige og bli respektert for det, men altfor mange erfaringer dagens sekulære krefters misbruk av ytringsfrihet og toleranse som et hersketeknisk maktmiddel for å tvinge religiøse stemmer i kne. Straks man uttrykker oppfatninger som bryter med den anti-kristne konsensus, får man høre at man er alt fra intolerant, illiberal, gammeldags, utdatert, rasist, motstander av fremskritt, kvinnefiendtlig og fascistisk.

La meg for øvrig minne om at nasjonal sosialismen var venstrevridd. NAZI er forkortelsen for det Nasjonal Sosialistiske Arbeiderparti i Tyskland. Nazismen var sosialistisk. Den samme ideologien som ble hyllet før krigen ble kun noe nyansert og videreført etter krigen under betegnelsen neo-marxisme. Nazismen var venstreekstrem, ikke høyreekstrem slik enkelte forsøker å vri det til.

I vår tid endres vi også sterkt demografisk. Etter 40 år med hippie-bevegelsens budskap om opprør mot borgerlige verdier og ekteskapet, består kvinnens frihet av en egosentrisk selvrealisering som innebærer en revolt mot rollen som barneføderske, husmor- og elskerinne i parforholdet, kvinnens verdi defineres omtrent ene og alene utfra hvor bra hun gjør det i arbeidslivet utenfor hjemmet. Hun er blitt en dobbeltarbeidende, utslitt og avfemininisert. Undersøkelser viser at omlag 40 prosent av norske kvinner sier at de ikke engang orker sex med partneren, så slitsomt er livet blitt. Likeverdspørsmålet, som opprinnelig handlet om like politiske og sosiale rettigheter er blitt en brutal kjønnskamp preget av skilsmisser og et markant mannshat.

Post by Dagen.

I et slikt familiefiendtlig miljø, føder vi heller nesten ikke barn lenger. I Italia er fødselsraten rundt ett barn pr kvinne. I løpet av de siste tiårene, har vi også praktisert en abortlov som har sørget for at om lag 600.000 nordmenn ikke ble født. I England er det snakk om Holocaust-tall på millioner. Jeg er helt enig i at abort noen ganger er nødvendig, men vi bruker det jo som prevensjonsmetode, og problematiserer knapt det etiske perspektivet. Abortlovgivningens kortsiktige vekt på mors rett til å fjerne uønskede barn, skaper en barnløshetskultur som på sikt stanser befolkningens evne til å fornye seg.

Vi vil absolutt ikke ha disse barna. Vi kvinner går i tog og skriker av sinne, det fråder rundt munnen på mange som er helt ville i blikket, hvis noen antyder at vi burde føde de barna vi blir svangre med. Hvilken kultur hater sine egne avkom med et så intenst hat? Hvilken fremtid har vi i Europa uten etterkommere? Muslimer og andre ikke-vestlige innflyttere kommer fra barneelskende kulturer, mange har seks-åtte barn hver. Antallet innflyttere utgjør i dag omtrent det samme antallet vi har fjernet i aborter. I et slikt klima er det kun et tidsspørsmål før andre folkeslag med andre, sterke religioner overtar i et barnløst, verdiforvirret Europa.

Kristne har lenge levd med den ekstremsekulære respektløsheten for de troende, så lenge at vi er blitt vant med det, man har resignert trukket seg tilbake i lukkede fellesskap som minner mest om undergrunnkirkene i Kina og det gamle Sovjet. Der inne har man dyrket forholdet til likesinnede, og altfor ofte tidd der man burde talt og vært villig til å stå i samfunnets gapestokk og å bli forfulgt for Kristi navns skyld. «Gled dere» sier Skriften, «når de snakker ondt om dere for mitt navns skyld». Det bør være vår ære å bli forfulgt, slik Kristus ble forfulgt og drept og slik disiplene alle ble martyrer for troen i sin egen samtid.

Annonse

Nevner man de ti bud i dag eller henviser til den kompromissløse Bibelen, hvis budskap på flere områder overhode ikke er kompatibelt med dagens ekstremliberale trender, trår media temmelig raskt til med de samme former for skjellsord som nevnt ovenfor. Og Kirkens feige biskoper har vært dyktige til å adlyde sine ateistiske arbeidsgivere i staten for å beholde sine sekulære privilegier. De sier bemerkelsesverdig lite om de grunnleggende kristne dogmene, om Guds dommedag der alle mennesker skal bli dømt for sine handlinger og valg mens de levde, om Lucifers tilstedeværelse i verden og korrumpering av menneskesinnet, om behovet for å gripe Guds frelse og deretter omvende seg fra sitt gamle liv og tre inn i renhet og finne fred, og om den avgjørende kampen mot sinnsgiftene og det onde i vårt indre.

Hvis det heller ikke i kristne sammenhenger settes grenser mellom rett og galt, får vi en kristendom som er en annen religion enn den temmelig tøffe varianten som Jesus Kristus sto for. Kristne hevder at samfunnet bør lære av «våre kristne verdier». Men enkelte av dagens «kristne miljøer» representerer stikk motsatte holdninger av hva Jesus selv anbefalte: selvgodhet, mangel på ydmykhet, materialisme, feighet, uærlighet, ondt snakk om andre, dobbeltmoral og sladder. Sett kritisk, preges vår tid vel så mye av de kristnes eget svik mot kristendommens genuint kompromissløse verdier, som av samfunnets opprør mot gudstroen.

Post by Dagen.

Jesus var en radikal skikkelse som brøt kraftfullt med datidens konsensus. Han var en markant religionskritiker der religiøse ledere misbrukte sin makt, motstander av klasseskiller med en høy respekt for kvinner som brøt tvert med datidens tradisjoner, idet han angrep dobbeltmoral og mangelen på rettferdighet. Han etablerte, uten frykt for det nye, en helt ny likeverdig måte å betrakte medmennesker på. Jesus var intet mildt lam som gikk omkring og smilte til alt som skjedde.

Han trakk seg ikke tilbake fra samfunnet, men ble kalt både storeter og vindrikker og vanket på folks fester der han samtalte med mennesker fra alle samfunnslag. De store kristne reformbevegelsene i historien reflekterte den samme typen utadrettede samfunnsengasjement som viste seg sosialt arbeid, godhet mot andre og vilje til å ta oppgjøret med sin egen likegyldighet, middelmådighet og hovmod.

Finansmann og bedehusikon Hans Nielsen Hauge sto for 200 år siden i spissen for en slik konstruktiv samfunnsreformasjon i Norge som gjenreiste respekten for hardt arbeid, fellesskap, frykt for Gud, nasjonal stolthet og en sunn balanse mellom materielle og åndelige verdier, der samvittighetskulturen ble sett på som veiviser til et balansert liv. Tiden er inne for en åndelig så vel som moralsk opprustning. Nettopp verdier som solidaritet og empati, moderne synonymer til det gamle nestekjærlighetsbegrepet, er limet som evner å binde oss alle sammen. La oss stå opp for hva vi tror på og bidra til åndelig lys over Europa.

Dette er Hanne Nabintu Herlands innlegg under åpningen av Oslo Symposium i går.