Eutanasi er ikke «nødvendig» for å unngå lidelse

Ole Peder Kjeldstadli fra Foreningen Retten til en verdig død har i sitt innlegg i Dagen 17. desember flere påstander om eutanasi (aktiv dødshjelp) som krever kommentarer og oppklaringer.

Økt levealder gir i seg selv ikke økt behov for lindrende sykepleie og bruk av smertestillende legemidler. På den andre siden innebærer forbedringer i blant annet kreftbehandling at flere kan leve lenger med sykdommer som er dødelige.

En stor andel av dem som får alvorlige sykdommer og som har god nok allmenntilstand til å tåle livsforlengende behandling, ønsker dette. De som ikke ønsker å forlenge tiden man lever med en alvorlig og dødelig sykdom, står selvfølgelig fritt til å takke nei til livsforlengende behandling, inkludert cellegift og immunterapi.

Disse pasientene skal få god palliativ behandling. Verken det at man generelt lever lenger eller det at man i stadig større grad kan kjøpe seg tid med livsforlengende behandlinger, innebærer at vi som samfunn eller helsetjeneste har «behov» for å kunne tilby aktiv dødshjelp.

Kjeldstadli skriver videre at det å leve lenge med behov for økende doser av smertestillende «i seg selv blir livstruende». Det er en grunnleggende feilaktig påstand som det verken finnes holdepunkter for i forskningslitteratur eller klinisk erfaring.

Det er korrekt at kroppen over tid venner seg til morfinlignende smertestillende slik at man kan måtte øke dosene. Men dette innebærer ingen fare hos pasienter med kreft eller andre dødelige sykdommer.

Det Kjeldstadli har rett i, er at det palliative tilbudet ikke er like godt i alle kommuner og i alle sykehus. Imidlertid løser man ikke det problemet med å tilby eutanasi som alternativ.

Det er bekymringsfullt at Kjeldstadli tilsynelatende mener at bøtemiddelet for at enkelte pasienter ikke får den palliative behandlingen de ønsker og behøver, er at de skal få et tilbud om at helsepersonell skal hjelpe dem med å ta sitt eget liv.

Ikke noe ville være tristere enn at det er mangel på annen hjelp som får pasienter til å be om hjelp til å ta sitt eget liv. Både nasjonalt og lokalt er det viktig at politikere prioriterer ressurser slik at de palliative tilbudene har god nok kapasitet og høy kompetanse.

Kjeldstadli reiser noen viktige spørsmål knyttet til selvbestemmelse. Det er viktig å være klar over at alvorlig syke har mulighet for å takke nei til livsforlengende behandling.

Hvor langt inn i et sykdomsforløp man ønsker å motta behandling for å kjøpe seg tid, er noe vi i helsetjenesten bør bli enda bedre på å snakke med pasientene våre om. Men den gode løsningen for pasienter som ikke lenger ønsker å kjøpe seg mer tid, er ikke å ta livet av dem. Da velger vi å avstå fra all behandling som kan bidra til å forlenge livet, og vi gir samtidig god symptomlindring og god pleie.

Noen ytterst få pasienter har så intense plager i dødsprosessen at de behøver høye medikamentdoser for å sove seg inn i døden. Det at vi kan tilby denne behandlingen som kalles lindrende sedering, innebærer at vi ikke behøver eutanasi for å sikre oss at pasienter ikke skal dø med intens lidelse.

Dersom debatten om eutanasi skal føres på en ryddig og redelig måte, er det viktig å ikke spre feilinformasjon om palliativ behandling. Kjeldstadli og andre kan gjerne mene at selvbestemmelse er en så viktig verdi at man skal ha rett til å enten få hjelp til å ta sitt eget liv eller at man skal ha rett til å bli tatt livet av. Men eutanasi er ikke «nødvendig» for å unngå lidelse i livets slutt.