Evangeliesenteret: Norges viktigste sted

Jeg vil skrive om Evangeliesenteret. Jeg håper du vil lese, for det jeg skal skrive handler om det alt dreier seg om: Møtet mellom Evangeliesenteret og mennesker skaper liv av død. Mennesker som kommer til å dø tidlig blir reist opp til å leve lange, verdige liv. Myke hender stryker bleke, kalde kinn og får huden til å gløde av liv. Øyne matte av tretthet får gnist og klarhet, øyne som ikke ønsket å se blir nysgjerrige og søkende.

Fjodor Dostojevskij spurte hva helvete er. Hans svar? Lidelsen ved at man ikke lenger kan elske. Mitt liv har bestått av en voldsom mengde lidelse, og manglende kraft til å elske. Jeg hadde en vanskelig barndom, med foreldre som ikke evnet å gi meg tilstrekkelig kjærlighet. Det førte til at jeg ble full av redsel. Og det resulterte også i at jeg ikke nådde fram til de jeg elsket. Traumer skaper avstand og kulde. Man er så bundet i sin egen redsel at man, selv om man sterkt ønsker, ikke evner å nå fram til de man skal elske.

Barndommen er som en vanntank som skal fylles opp med kjærlighet. For at man skal bli et harmonisk menneske må denne tanken fylles opp. Dersom man opplever manglende omsorg i barndommen, fylles ikke tanken tilstrekkelig. Og da vil man lete etter noe å fylle kjærlighetstanken med. Man leter desperat hele livet, i forelskelse, penger, ting, trening, mat. Og i rus. En rusmisbruker er omtrent alltid en person som ikke har fått fylt sin tank av kjærlighet i barndommen, og som forsøker å fylle den ved å ruse seg.