Evangeliet befrir oss fra skyld, skam og redsel

Hva er det kristne evangeliet? For mange som har vært med en stund er svaret på dette spørsmålet selvsagt.

Kanskje er det til og med et spesielt bibelvers som dukker opp i hodene våre - for eksempel Johannes 3,16, «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Disse ordene er både sanne og potensielt livsforvandlende. Men ulike kulturer leser også dette verset - og Bibelens budskap i stort - på delvis ulike måter. Dels ut fra sine kulturelle briller, men også ut fra sine ulike spørsmål og behov.

Generelt snakker man blant dagens missiologer om tre referanserammer som setter sitt preg på den menneskelige kulturen, som varierer mellom ulike geografiske steder og som i høy grad påvirker hvordan vi tar til oss det kristne budskapet.

Den referanserammen som i i Vesten pleier å identifisere oss med er skyld-kulturen som kretser rundt begreper som rett og galt, forbrytelse og straff. Vi har lett for å knytte den til Bibelens juridiske tenkning, som sier at en uakseptabel handling fortjener straff, og der Guds nåde kommer til uttrykk gjennom tilgivelsen.

De senere år har vi likevel blitt stadig mer preget av en annen referanseramme, som i lang tid har vært dominerende i Midtøsten, Afrika og Asia, nemlig skam-kulturen som kan sies å kretse rundt rent og urent, hederlig og skammelig.

Her er det kollektivet heller enn individet som står i fokus. Uakseptabel oppførsel fører til utestengelse fra gruppen og evangeliet får sin sterkeste anvendelse i erfaringen av Guds gjenopprettelse av den som har blitt utestengt - adopsjonen av den som gjennom synden mistet retten til fellesskap.

Her kan det legges til en tredje referanseramme eller verdensbilde som dreier seg om maktesløshet, redsel og onde makters påvirkning på livene våre: frykt-kulturen. Denne holdningen, som dominerer i animistiske kulturer i det globale Sør, møtet særlig evangeliet i og gjennom Guds overvinnende kraft, når Jesus i sin død og oppstandelse beseirer syndens, dødens og djevelens makt.

Det finnes selvsagt ikke noen vanntette skott mellom disse tre måtene å forholde seg til tilværelsen på. Alle er både bibelske og sanne.

Men i takt med at vårt eget land har blitt stadig mer flerkulturelt, og i takt med at den unge generasjonen blir stadig mer preget av en narsissistisk skam-kultur, må kirken være bevisst på evangeliets ulike fasetter.

Ulike aspekter av det kristne budskapet kan ganske enkelt nå frem og gi frihet til ulike deler av menneskeheten. Og selv om vi selv dypest bunner i en av de tre kulturene, har vi gode grunner til å lytte også til de øvrige av evangeliets dimensjoner

Alle disse er nemlig sterkt representert i Bibelens tekster. Det holder faktisk å gå til skildringen av syndefallet for å se hvordan såvel skyld - som skam - og frytktdimensjonen trer frem: Skyld-dimensjonen blir lansert gjennom å konstatere at Adam og Eva lytter til den ondes stemme og overtrer Guds forbud.

Deres ryggmargsrefleks etter dette er å dekke seg bak fikenblader, og det på grunn av sin skam. Samtidig vitner fortellingen om våre forfedres redsel når det står at de som følge av sine handlinger prøver å gjemme seg for Gud i hagen.

La oss altså lese våre bibler med en åpenhet for å gjøre alle disse dimensjonene til våre egne. Jesus møter oss som Frelseren som bærer vår skyld, men også som mellommannen som gjenoppretter oss i vår skam og som befrieren som trosser de onde maktene.

Dette er Guds gode nyheter inn i våre egne liv - men også til dem som har vokst opp med andre kulturelle briller enn våre egne.