Evangeliet til alle: Muligheter og barrierer

Hva er hovedårsaker til at evangeliet har blitt spredd med rekordfart de siste femti årene? Og hva skal til for at alle mennesker får tilgang til evangeliet i løpet av de neste femti?

I løpet av de siste femti årene har det skjedd enorme fremskritt når det gjelder global tilgang til evangeliet. Dette er et resultat av tre sammenfallende fenomener, ifølge studier av blant andre Todd Johnson, nestleder ved Center for the Study of Global Christianity, Gordon-Conwell Teologiske seminar, USA.

Migrasjon: Utfordringer og muligheter for kirken i multietnisk samtid

For det første forpliktet misjonærer fra den vestlige verden seg til å nå ut over den vestlige kristendomssfæren, gjennom etablering av arbeid fokusert på å nå muslimer, hinduer, buddhister og andre. For det andre ble kristendommen stadig mer mangfoldig, med urfolk evangelister i Afrika og Asia som spredte evangeliet langt utenfor Europa. For det tredje ble det dannet misjonsorganisasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Vil utviklingen stoppe opp?

Som resultat av denne utviklingen anslår Johnson at bare to av fem ikke-kristne mangler tilgang til evangeliet i 2020, sammenlignet med fire av fem i 1974. Likevel viser han til at prognosene for 2050 indikerer liten videre progresjon.

Vi kan stå foran en utflating av evangeliespredningen, der to av fem ikke-kristne fremdeles vil være uten tilgang, eller hvor 28 prosent av verdens befolkning aldri har fått høre evangeliet.

To barrierer

Johnson peker på to store barrierer for at evangeliet skal nå alle folk og enhver person. For det første har unådde mennesker, som har liten eller ingen tilgang til evangeliet, høye fertilitetstall. Disse befolkningene vokser raskere enn kristnes nåværende evne til å nå dem. Vi kan med andre ord snakke om en fertilitetsbarriere.

For det andre er kristen tro overidentifisert med hvit eller vestlig kristendom – og vi kan derfor snakke om en etnisk barriere.

Fertilitetsbarrieren

Forskning fra Pew Research Center påviser hvilken innvirkning fruktbarhet har på religionenes fremtid. Mange nye folkeslag har møtt evangeliet i løpet av de siste 50 årene, men hoveddelen av oppgaven som gjenstår er blant svært store folkeslag med svært små urbefolkningskirker. Eksempelvis Turk-folket i Tyrkia: 52 millioner mennesker – med bare noen få tusen kristne blant urbefolkningen.

Den største utfordringen finner vi for øvrig i Sør-Asia, hvor flertallet av de som er lengst unna evangeliet lever.

Jobber mest der evangeliet allerede finnes

Det grunnleggende problemet er at misjonale kristne investerer 100 ganger mer menighetsplantingsinnsats der det er mange kristne enn der det er få. Samtidig er folk som har liten eller ingen tilgang til evangeliet 50 ganger mer lydhøre sammenlignet med de som har tilgang, mener Johnson.

Den etniske barrieren

Kristendommen som en vestlig religion er en forvrengning av hvem vi er, ifølge Johnson. Den vestlige kristendommen må endres fordi den ikke representerer en troverdig verdenskristendom. I dag er 2/3 av alle kristne afrikanske, asiatiske, latinamerikanske og oseanene. Kristendommen er ikke en vestlig religion.

Alle folkeslagenes Jesus

Bibelen er tydelig på at kristendommen er en tro for alle mennesker. Kristendommen har blitt overidentifisert med vestlig kultur, mens det meste av misjonsarbeidet ikke utøves blant menneskene som lever lengst unna evangeliet. Disse har noen av de høyeste fruktbarhetsratene i verden.

Misjonsfremtiden bør gjenspeile kristendommens forskyvning til det globale sør, favorisere kristne som samhandler godt med mennesker i andre religioner, vektlegge vennskap og gjestfrihet, inkludere kvinner i beslutningsprosesser, fange opp de sosiale dimensjonene ved misjon, vektlegge kulturell kontekstualisering, og omfavne global koordinering og misjonsledelse. Når disse faktorene settes sammen og utøves, kan målet om å nå alle mennesker være i sikte, mener Johnson.

Den nigerianske teologen Victor Ezigbo illustrerer denne fremtiden godt: «Kristendommen er ikke virkelig global ved sin blotte tilstedeværelse i mange land i verden. Kristendommen er virkelig global når to kriterier er oppfylt. For det første gis lokalsamfunnene i verdens nasjoner frihet til å tenke nytt og gjen-uttrykke kristendommens lære om Guds forhold til verden gjennom Jesus Kristus. Og for det andre ser lokalsamfunnene på seg selv som likeverdige, som både kommuniserer og kritiserer hverandre og dermed bidrar teologisk til kristendommens lange tradisjon.»

Trenger menneskeheten evangeliet?

Desto mer mangfoldig kristendommen er, jo mer sannsynlig er det at nye mennesker vil slutte seg til troen. Folk som ikke er kristne, bør møte «alle folkeslagenes Jesus». Bare denne globale tilnærmingen vil lede oss inn i fremtiden Bibelen peker på, hvor alle folk tilber på sine egne språk, der kristne arbeider sammen for å lindre menneskelig lidelse og gir omsorg til de fattige. Det er en fremtid vi kan omfavne sammen.