Evangeliets utfordrende tilbud: En ny identitet i Kristus

I sentrum av det kristne evangelium står noe som tidligere ble beskrevet som det «salige byttet»: Jeg gir min synd og urenhet til Herren, for å motta Jesu rettferdighet og renhet til gjengjeld.

Denne endringen er grunnlaget for vår nye identitet som kristne. Vi tilhører ikke lenger oss selv, men ham som er død og oppstått for oss. Vi er ikke lenger farløse, men kan bruke det ærefulle navnet «Guds barn» – navnet som gir oss en arv blant de hellige og som åpner oss for «alle de åndelige velsignelser som er i himmelen ved Kristus» (Ef 1,3).

Kanskje er det dette aspektet ved evangeliet som er mest utfordrende i vår tid. Vår identitet som Guds barn er ikke basert på en aktiv handling; det er ikke noe vi oppnår gjennom våre egne fortjenester eller meritter. Nei, det ser ut til å ta utgangspunkt i kapitulasjon. Vår nye identitet i Kristus er ganske enkelt basert på å gi avkall på tingene som vi tidligere bygget vår identitet rundt. Og dette er et stort skritt for en prestasjonsorientert person.

Få bibeltekster belyser denne siden av det «salige byttet» så tydelig som Paulus' ord i Filipperne 3,3: «For det er vi som er de omskårne. Vi gjør tjeneste ved Guds Ånd, vi har vår stolthet i Kristus Jesus og setter ikke vår lit til det ytre», skriver apostelen. Og allerede der kan man si at rammen er satt: Alt som kan tilskrives det «ytre» er relativisert. Den fortjener ikke lenger å danne grunnlaget for vår identitet.

Paulus er tydelig på at dette rammer ham selv veldig hardt: «Ytre sett har jeg grunn til selvtillit. Om andre mener de kan sette sin lit til det ytre, kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins stamme, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer, en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven» (Fil 3,4–6).

Sagt annerledes: Fra et jødisk perspektiv var apostelen nærmest en superhelt. Han kvalifiserte seg til kulturens heteste topplister. Likevel hevder han: «Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro» (Fil 3,7–9).

Det er viktig at vi legger merke til parallellene mellom Paulus' ord og vår kulturs identitetsmarkører. I identitetspolitikkens tid har spørsmål om kjønn, rase/etnisitet, alder, sosial status og seksuell legning fått en renessanse. Ja, oftere og oftere blir vi til og med bedt om å rangere hverandre basert på såkalte «privilegiepoeng» knyttet til disse upåvirkbare egenskapene.

Innen akademia omtales dette vanligvis som «interseksjonalitet», og det er lett å se at i hvert fall deler av denne tenkningen er i konflikt med budskapet i Det nye testamente.

Ellers er det nok å stoppe opp foran en så grunnleggende menneskelig drivkraft som ønsket om å gjøre rett for seg selv, å bli oppfattet som god, å tilhøre vinnerlaget, å være god nok som man er … å innse at vi her møter motstand i forhold til evangeliets sak. I Kristus tilbys vi nemlig å bli nye skapninger, hvor all vår stolthet er knyttet til Kristus snarere enn til det vi selv er i besittelse av. Altså akkurat slik Paulus beskriver det i Filipperne 3.

Det er på høy tid at vi som Guds folk i Skandinavia finner tilbake til denne siden av «det salige byttet». Vi trenger å gjenoppdage gleden ved vår identitet i Kristus, snarere enn i oss selv. I en tid hvor identitetsspørsmål står øverst på samfunnets agenda, kan det være tøft å formidle et slikt budskap. Men samtidig er potensialet for frigjørelse enormt.

Den som har sin identitet i Kristus, kan stå fast selv når vindene av følelser og meninger blåser som hardest.

Jesu navn er avgjørende for at kirken skal holde stø kurs