Exit helvete?
«Grunnspørsmålet er om alle blir frelst eller om der finnes et evig skille mellom frelse og fortapelse som hver av oss vil erfare».
Kirkens lære om Guds dom og den dobbelte utgang er blitt tabu selv i lavkirkelige kretser, i stor grad ved fortielse, men i noen grad også ved fornektelse. Presten Sunniva Gylver visiterer stadig spørsmålet som redaktør i Luthersk Kirketidende, og har mer enn antydet sin tvil på fortapelsens realitet.
Den populære amerikanske pastoren Rob Bell gav for et par år siden ut ei bok som erklærer alle menneskers endelige og evige frelse. Han kan imponere med å henvise til alle tekstene hos Jesus om saken, men han imponerer svært lite i arbeidet med tekstene og forståelsen av dem. Sist ut er den offentlige kirkelige debattanten Stian Kilde Aarebrot.
Ved siden av å dra sterkt mot universalisme, læren om alles frelse, utfordrer han også oss som bærer en klassisk tro og lære i en spesifikk sak: aldersgrensen for barns ansvarlighet i dommen. Selv om han framfører sine spørsmål i disse svære sakene med tabloid språk og en ironisk maskering som ikke kler sakens store alvor, fortjener han en respons som både imøtekommer og imøtegår det han skriver.
Grunnspørsmålet er uansett om alle blir frelst eller om der finnes et evig skille mellom frelse og fortapelse som hver av oss vil erfare. Det siste er den klassiske kristne lære gjennom alle tider, og det er en viktig del av den kristne troen. Universalismen tar først og fremst ikke på alvor Guds dom som oppgjør med ondskapen. Virkeligheten rundt oss skriker på et endelig oppgjør som gjør at makt og overgrep, ondskap og urett ikke får siste ordet.
De bibelske vitnenes rop til Gud om «hvor lenge» ondskap og urett skal få råde, krever et svar. Ved Jesu død og oppstandelse åpnes døren til det bibelske svaret. Synd og skyld sones. Ondskap og djevelskap beseires. Døden overvinnes. Dommens dag er oppgjørets dag da dette skal vise seg fullt ut. Det er dagen for rettferdig oppgjør. Dommeren er Jesus Kristus selv.
Djevelske krefter og jordiske tyranner møter den rettferdighet som de i feighet og urett makt har unngått. Den kristne lære om Guds endelige dom er en forsikring om at ondskapen skal dømmes og settes ut av spill.
Dette er ingen dehumanisering av menneskene. Bibelen er tydelig på at fortapelsen primært er gjort i stand for ondskapens forføreriske makter. Denne ondskapen finnes ifølge Bibelen i menneskene, noe vi daglig kjenner både fra nyhetene og i egne liv. Når Gud også skal holde oss ansvarlig, sier det noe om menneskets særstilling i skaperverket.
Vi er preget i Guds bilde til å tilbe Gud, til å utøve hans gjerninger på jorda, til å gjøre rett og vise kjærlighet. Til forskjell fra alle andre skapninger stilles mennesket til ansvar. Det er vårt adelsmerke, vår humanitet. Dommen bekrefter denne humaniteten ved at Gud tar oss på alvor i våre valg, også nå vi velger Han vekk.
Den kjente kristne apologeten C. S. Lewis sier at det til slutt bare er to slags mennesker; de som sier til Gud «skje din vilje», og de til hvem Gud sier «skje din vilje».
Guds skapervilje er kjærlighet, og kjærlighetens forutsetning er frihet, ikke tvang.
Bibelens lære om fortapelsens mulighet har til tider blitt forkynt feil, ikke minst ut fra ubibelske tanker om St. Peter, mannen med ljåen og Dantes Inferno. Aarebrot synes overraskende nok å dvele ved disse, enda det er lenge siden de har satt allment preg på ordinær kristen forkynnelse.
Vi som forkynner i kirkene skal gjøre det både med den bibelske tydelighet og den bibelske tilbakeholdenhet. Fortapelsens mulighet skal ikke spilles ut som en lek med sarte sjeler men med det dype alvor og den smerte som saken tilkommer. Og det må alltid forkynnes med evangeliet som siktepunkt: Guds frelsesvilje gjelder alle mennesker, og kirkens oppdrag er å kalle til denne frelsen ved omvendelse og tro på Jesus Kristus.
Spørsmålet om barns, unåddes eller mentalt retarderte menneskers ansvarlighet innfor Gud blir på sett og vis meningsløs dersom vi likevel først forkaster fortapelsens allmenne mulighet, slik Aarebrot kan forstås. Han synes å bruke sitt eget eksempel som et forsøk på å gjøre Guds hellige vrede og det evige skillet usannsynlig og urimelig?
Så hvordan tenker klassisk kristen tro og lære om barns og andres ansvarlighet?
Den kristne kirken lærer at alle mennesker bærer i sin natur spiren til den opprinnelige synden, opprøret mot Gud. Samtidig lærer en allmenn kristen kirke det Jesus forkynte da han ba oss om å bli som de små barna og som de enfoldige, de som på en så avslørende måte er hjelpeløse og avhengige og er overgitt til å ta imot.
I et luthersk dåpssyn kommer denne dobbeltheten fram når det spekuleres i den udøptes skjebne. Da skal vi huske at det er vi som har frelsesbehov og er bundet til dåpen - som Guds gode gave! Giveren selv skal ikke anses som bundet.
Slik er vi også bundet til forkynnelse og misjon til unådde generasjoner og folkeslag. Likevel må vi aldri anse Gud for bundet til noe annet den han selv er som den hellige i rettferd og kjærlighet og til de løftene som han gir. Bibelen gir en antydning hos Peter om en forkynnelse av evangeliet for unådde generasjoner i dødsriket, men han er ikke klar nok til å fastslå en bibelsk lære.
Paulus sier noe om de som skal dømmes ut fra det de kjente til, ikke ut fra det de ikke kjente til. Det sier han i Romerbrevet, misjonsbrevet framfor noen, uten å redusere nødvendigheten av misjon!
Hva er så målet av modenhet for å holdes ansvarlig? Hvordan Gud holder oss ansvarlig, får vi overlate til han som med rette kalles den rettferdige, han som vi kjenner i Jesus. Han er hellig i sin rettferd og i sin kjærlighet. Opplevelsen av ansvarlighet vokser naturlig fram i et barn som utvikles normalt. Formidlingen av evangeliet til barn skal få tilpasses denne utviklingen, slik at de med modenhet og innsikt også skal få et større bilde av Gud.
Skyld og tilgivelse læres tidlig med tanke på de nære konsekvenser av urett. Seinere vokser et større bilde fram. Derfor lærer vi tidlig barna våre nådens og oppgjørets vei. Vi lærer dem tidlig om korset på Golgata og den tomme grava. Seinere kan de hjelpes til å se linjene til sitt eget liv og etter hvert gripe mer og mer av forsoningens dype realiteter.
Den som har modenhet nok til å skjule seg, som Aarebrot nevner, møtes vel som Adam under Guds rop i Eden: Hvor er du - og hva har du gjort? Resten er Guds sak.