«Factum est»

Han sier innledningsvis i sitt evangelium: Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i (Luk 1,3–4).

Men mange trekker Lukas i tvil: Det var ingen folketelling da Jesus ble født. - Men man vet bare om en folketelling i år 6 e. Kr. (Ap.Gj. 5,37). - Kvirinius var ikke landshøvding i Syria, og Josef og Maria dro ikke til Betlehem og så videre.

Disse kritiske innvendingene har først og fremst sitt opphav i boken Das Leben Jesu, som kom ut i Tyskland i 1835, og siden har de levd sitt eget liv, bekreftet og bekjempet på mange vis.

Men evangelisten selv sier at kildene er gode, fortellingene er nemlig overlevert av «de som fra først av var øyenvitner og tjenere for ordet». En skulle tro disse visste bedre enn besserwissere blant dagens kritiske teologer!

Vi ser at Lukas er trygg i sin framstilling. Tydeligvis ønsker han å være nøyaktig og står dermed lagelig til for hogg, men likevel lesser han på med detaljer og historiske fakta, se bare begynnelsen på kapittel tre!

Kritikerne av evangelisten havner dessuten raskt i et par feilslutninger: For det første har de nærmest opplest og vedtatt at hvis ikke en bibelsk opplysning stemmer med utenom-bibelske kilder, kan den neppe være sann.

Men hvorfor skal vi for eksempel tro mer på opplysninger gitt av en jødisk overløper til romerne, Josefus (jf. Antiquitates’ 18,1), og som levde mye senere enn de bibelske begivenhetene, enn på evangelisten Lukas?

Hvilke utenom bibelske kilder skulle for eksempel ha interesse av å fortelle om et ungt par som dro til Betlehem for å la seg innskrive i manntallslistene der? For det andre har man kanskje ikke undersøkt andre kilder nøye nok.

Er ikke problemet heller mangel på kunnskap? Det finnes nemlig en del kilder som bekrefter Lukas’ fortelling: I boken Res Gestae Divi Augusti, utgitt av P.A. Brunt & J.M. Moore (Oxford University Press 1967) mener vi Lukasevangeliets beretning stadfestes:

Etter at keiser Augustus var død, ble det skrevet opp på bronsetavler det han hadde fått utført i sin keisertid og som han ville bli husket for, både ved hans Mausoleum i Roma og i Augustus-templer rundt om i riket.

I Ankara står et av disse templene med en delvis bevart innskrift som kalles for «Monumentum Ancyranum». Det er den som er angitt i boken, og navnet Res Gestae refererer seg til begynnelsen av innskriften.

Her står det skrevet om tre store folketellinger som keiser Augustus fikk utført. De fant sted i 28 f. Kr, 8 f.kr. og 6 e. Kr. Om den folketellingen, som Lukas utvilsomt referer til i Luk 2,1, står det: «Da G. Censorinus og G. Asinius var konsuler, foretok jeg en folketelling for annen gang, uten noen medregent, med støtte av det konsulære maktapparatet.

Ved denne folketellingen ble det talt opp 4.233.000 romerske borgere» (Res Gestae, 8,3). Siden dette gjaldt skattelegging, er det sannsynlig at også de andre innbyggerne i riket ble talt opp, også utenom Italia.

Denne innskrivningen varte sannsynligvis fra høsten år 8 til våren år 6 f.Kr. Hele innskriften finnes nå på ytterveggen til keiser Augustus’ fredsalter i Roma, «Ara Pacis». Imponerende og vel verdt et besøk!

Det er interessant å notere seg at de tidlige kirkefedre, i motsetning til enkelte av dagens teologer, ikke fant det vanskelig å verifisere folketellingen nevnt i Lukas, ut fra offisielle romerske arkiver: Justin Martyr (ca. 100-165) er en av dem.

Han drev filosofskole i Roma, men var født nær det nåværende Nablus i Det hellige land og var nok godt orientert. Han skriver: «Der fins en landsby i jødenes land, 34 stadier (7,5 km) fra Jerusalem, hvor Jesus Kristus ble født og som du også kan forhøre deg om i skatteregistreringene foretatt av Kvirinius, den første prokuratoren i Judea». (Justin Martyr: Apologia I, 34)

Clement av Alexandria, lærer for den store teologen og kirkefaren Origenes, skriver ca. år 194: «Og vår Herre ble født (…) da den første folketellingen ble beordret på den tiden Augustus var keiser». ( Stromata, I,21,147)

En annen høvding i Oldkirken, Tertullian fra Kartago, nå Tunisia, skriver ca. 200: «Det er velkjent at en folketelling nettopp hadde blitt avholdt i Judea av Sentius Saturninus, og de kunne ha forhørt seg om hans [Guds sønns] slekt i de registreringene». ( Adversus Marcionem IV,19).

Som vi ser, henviser kirkefedrene eventuelle tvilere til manntallsarkivene. Dette ville ha vært ganske vågalt om de ikke var sikre på at disse arkivene fantes.

Det kan altså stemme at det var en folketelling i Palestina i 8 f.Kr. Vår tidsregning er ca. 7-8 år feil, og dette kan forklares ved at den onde Herodes som stod barnet etter livet, døde i år 4 f. Kr. og spør vi koptiske kristne, vil de si at Den hellige familie var i landflyktighet i Egypt i 3 år og 9 måneder.

Dermed utlignes de åtte årene munken Exiguus bommet med da han laget vår kristne tidsregning på 500-tallet. Han lot denne dessuten begynne i år 1, ikke år 0. År null fins kun i den astronomiske vitenskap.

Denne tidsangivelsen passer godt med det Matteus forteller i kap 2 i sitt evangelium, for trolig er forklaringen på «Betlehemsstjernen» at planetene Jupiter og Saturns baner falt sammen i Fiskenes stjernebilde.

Det skjedde tre ganger i år 8/7 f. Kr. (For nærmere studier, se : Ferrari d’Occieppo, Konradin : Betlehemstjernen – hva var det som hendte? (Universitetsforlaget, 1983)og Teres, Gustav : The Bible and Astronomy. The Magi and the Star in the Gospel. (Springer, 1999).

Vi vet altså at det var en folketelling i 6 e. Kr. som Lukas nevner i Apg 5,37 : Etter ham, da folketellingen pågikk, kom galileeren Judas. Han fikk folk med seg, men også han omkom, og alle tilhengerne hans ble spredt. – I en fotnote i Bibel 2011 står det ganske riktig at denne skatteinnskrivningen fant sted i år 6.e. Kr.

Dette må ha vært den andre folketellingen i motsetning til den første 14 år tidligere. Legg merke til hva Lukas sier i juleevangeliet: Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. (Luk 2,2).

Vi ser dessuten at grunnteksten kan oversettes på en annen måte enn den tradisjonelle, da ut fra spørsmålet om den folke­tellingen som Lukas nevner i Ap.Gj. 5,37, faktisk var «den første» (ca. år 6/7 etter Kr.).

I denne sammenheng er det vel verd å merke seg at en nytestamentlig høvding som Tom Wright i sin nye oversettelse lar teksten lyde slik: «Dette var den første innskrivning, før den da Kvirinius var landshøvding i Syria». (.. «before the one when Quirinius...». («NT for everyone», 2011, 119).

Fra egyptiske papyri, funnet i Oxyrhynchus for hundre år siden, finner vi retningslinjer for hvordan folketellingen skulle gjennomføres i det første århundret og dermed et tilstrekkelig svar på spørsmålet på hvorfor Josef dra til sin slekts fødeby, Betlehem, for å bli registrert. Det lyder:

«På grunn av folketellingen som nærmer seg, er det nødvendig at alle de som av en eller grunn er bosatt borte fra sine hjem umiddelbart begynner å forberede seg på å vende tilbake til sine egne landområder, slik at de kan fullføre familieregistreringen vedrørende innskrivningen, slik at de kan beholde det dyrkete land som tilhører dem.» (Se James Hope Moulton: From Egyptian Rubbish-Heaps 1916:19ff).

Den tyske teologen Ethelbert Stauffer mener det er gode grunner til å tro at Jesus ble født i Betlehem. Ifølge romerske skatteregler skulle den som hadde jordeiendom i en annen by enn sin egen, la seg registrere i den by der hans jordeiendom lå! (Se hans bok: ­ Jesus, Gestalt und Geschichte. A. Franke AG. Verlag, Bern 1957). Josef var av Davids slekt. Trolig hadde han eiendom i Betlehem! Derfor måtte han dra til Betlehem.

I disse manntallslistene står navnet på den mannlige personen, hvem han var sønn av, alder, utseende, hvem han var gift med og hvor mye han eide: både hus, jord og dyr. Dermed kunne man beregne hvor mye skatt han skulle betale.

Jesu fødested i grotten som finnes i fødselskirken i Betlehem, ble «dyrket» som hellig valfartssted allerede fra 100-tallet. Det er nesten utenkelig at det ikke er historisk grunnlag for å tro dette, når stedet så tidlig ble utpekt. Det var dessuten over denne grotten keiser Hadrian (som var keiser i år 117-138 ) plasserte sitt hedenske tempel. Det ble fjernet i keiser Konstantins tid for at Fødselskirken skulle reises der.

En kan sannelig spørre seg om hvilket motiv kristendommens fiender hadde for å sette opp en hedensk helligdom over noen grotter i bitte lille og ubetydelige Betlehem om ikke det nettopp var fordi det der var en sterk tradisjon om stedet som Frelserens fødested?

Tradisjonen med at Jesus var født i en grotte var til og med kjent av en så uavhengig kilde som den anonyme forfatter av Jakobs protevangelium, et apokryfisk skrift fra ca. 145. Ifølge dette er Josef på vei til Betlehem med sin gravide trolovede etter Augustus’ påbud om manntall, da plutselig Maria roper:

«Ta meg ned av eselet, for jeg har veer, barnet kommer snart!» Jakob svarer: «Hvor skal jeg ta deg hen for at du kan få føde?» Han tok Maria inn i en grotte nær ved, hvor hun fødte. Senere ledet en lysende stjerne de vise menn til grotten. ( Jakobs protoevangelium 17–21.) Så Betlehem og grottene der som fødested for Frelseren er meget godt dokumentert: «Factum est …»!

En stor beundrer av Lukas er nemlig briten Sir William Ramsay (1851–1939), av mange regnet som verdens fremste arkeolog. Ramsay forteller hvor skeptisk han var til Lukas da han ankom Tyrkia i yngre år for å grave ut bibelske steder. På den tiden var så godt som ingenting kjent om byene som er nevnt i Apostlenes gjerninger, verken historie eller lokalitet.

Fra studier i Tyskland kom Ramsay ut som ateist og en sterk tilhenger av dem som hevdet at Lukas var et svært unøyaktig skrift, blitt til langt utpå 100-tallet. «Men snart», forteller han, «fant jeg meg ofte i kontakt med Apostlenes gjerninger som en autoritet i Lilleasias topografi, oldtid og samfunn. Gradvis gikk det opp for meg at i de forskjellige små detaljene viser fortellingen seg å være makeløs sannferdig» (1925:s.19).

Professor i NT ved Princeton, Otto Piper sier i sin bok The Purpose of Luke: «Hvor enn moderne granskning har vært i stand til å kontrollere nøyaktigheten i Lukas’ verk, har dommen vært enstemmig: Han er en av de fineste og dyktigste historikere i den klassiske verden.»

Vi bør i alle fall gi ham «the benefit of the doubt», fordi det har vist seg gang på gang at selv om det syntes som om Lukas hadde tatt feil, viste det seg ved mer utgravning eller ny forskning at han hadde rett likevel.

Lukas taler sant, og vi kan trygt feire Jesu fødsel i Betlehem.