Faglig formidling er et samfunnsansvar

Dagens debattsider var i desember interessant lesning. Jeg beskyldes for å være del av en hatkampanje mot NLA, undergrave sentrale menneskerettigheter, og bes om å tie stille i saken om NLAs lærerutdanninger. Dette er å snu saken på hodet.

Da jeg ble ansatt ved NLA, ble jeg ikke konfrontert med noe verdidokument. Jeg ble spurt om hva jeg tenkte om å arbeide ved en høgskole med kristent verdigrunnlag.

Jeg svarte at jeg identifiserte meg med verdiene i opplæringslovens formålsparagraf, hadde vokst opp i en kristen familie, var medlem i Den norske kirke, men ikke selv aktiv i noen menighet.

I tilsettingsprosessen hadde NLA også fått tilsendt mine vitenskapelige arbeider hvor min posisjonering som kritisk pedagog kommer tydelig frem. Mitt fagfelt er ellers styring og ledelse av mangfold i utdanning. NLA visste med andre ord veldig godt hvem de ansatte, og hvilket faglig ståsted jeg hadde.

Jeg trivdes godt i min jobb på NLA. Som kolleger på pedagogikkavdelingen arbeidet vi faglig med vanskelige etiske spørsmål og utfordret hverandre fra ulike ståsteder, hele tiden med et ønske om å forstå og lære av hverandre.

Jeg underviste i henhold til mitt fag om inkludering, demokrati, alles likeverdige rettigheter i utdanningene og kravet om nulltoleranse mot krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Å undervise om skeives rettigheter i opplæringen faller også inn under dette.

Samtidig foregikk det en sterk intern diskusjon om ansattes akademiske frihet. I denne diskusjonen bidro NLAs styre og ledelse i liten grad med argumenter.

Ansattes organisasjoner ble enten møtt med taushet, eller med å hevde en rett til å gjøre som det passet eierne. Omkostningene dette utgjorde for ansattes faglige troverdighet i forskerfellesskapet og i møte med eksterne samarbeidspartnere, var irrelevante.

Siden mitt fagfelt nettopp er styring og ledelse av mangfold, fikk jeg til stadighet et forklaringsbehov. For å kunne gi faglig funderte begrunnelser for hvorfor jeg fortsatte å arbeide ved NLA, så jeg meg derfor nødt for å forske nettopp på mandatet for og styringen av lærerutdanninger eid av livssynsorganisasjoner.

Spørsmålene jeg ser berører NLAs lærerutdanninger er komplekse, og har både pedagogikkfaglige og etiske implikasjoner. Etter min vurdering bør også disse ligge på vektskålen når det gjøres juridiske overveielser om NLAs praksiser, og jeg har etterspurt dette hos offentlige myndigheter. Disse velger å være tause.

Forskning innenfor min vitenskapelige tradisjon handler om avveiing av ulike argumenter for å kunne gjøre de best mulig informerte valgene. Da må alle argumenter på bordet, enten man liker dem eller ei.

Politikk i et demokrati handler om makt i tillegg til argumenter. NLA-saken har etter min vurdering handlet alt for mye om makt, og alt for lite om vitenskap.

Da trenger man ikke nødvendigvis å lytte, kun sørge for å ha mest mulig makt bak kravene sine. Å gi kravene legitimitet kan også gjøres ved å tillegge kritiske ansatte vikarierende motiver og å så tvil om deres faglige troverdighet. Når jeg uttalte meg på faglig grunnlag som NLA-ansatt ble jeg stemplet som illojal.

I et åpent demokrati må det være mulig å forske på alle samfunnsområder og institusjoner. Enhver institusjon som mottar offentlig støtte for å utdanne neste generasjons lærere, også livssynsbaserte, bør kunne tåle kritisk søkelys og offentlig debatt uten at dette blir en trussel mot religionsfriheten. Aller helst bør eierne selv delta.

Formidling er en viktig del av forskeres samfunnsansvar (NESH, punkt nr. 45). Dette fordi forskere skal være et kritisk korrektiv til myndigheter og andre mektige aktører i samfunnet.

Jeg må dessverre skuffe dere som mener at jeg bør tie stille. Mitt bidrag er som forsker og fagperson i en offentlig samtale om rammene for norske lærerutdanninger. Jeg kan ikke legge faget og forskningen min på hylla, selv om jeg har sluttet på NLA.