Debatt

DAVIDSEN: Bjørn Are Davidsen er redaktør i fagsjekk.no

Fagsjekk formidler normal forskning

Publisert Sist oppdatert

Eirik Steenhoff skal ha takk for å understreke at «Fagsjekk-miljøet har en viktig oppgave i å knuse myter om forholdet mellom tro og viten». Vi setter pris på tiltroen, på tross av hans kritiske bemerkninger.

Slike samtaler er viktige, og vi tror denne kan bli enda bedre om vi tar den ansikt til ansikt.

 Noen ganger er det lett å snakke forbi hverandre og noe kan også henge sammen med at det i seneste generasjon har skjedd en dels dramatisk endring i synet på vitenskapshistorien.

Utfra det vi er kjent med er vi ikke så sikre på at det lenger er godt begrunnet å si så sterkt som Steenhoff at tiden mellom Kopernikus og Newton virkelig var en revolusjon. Revolusjoner flest skjer i løpet av uker og måneder, ikke 150 år som vi snakker om her.

STEENHOFF: Eirik A. Steenhoff driver podkasten «Kroppens teologi» for St. Rita Radio

Steven Shapins klassiske «Den vitenskapelige revolusjonen» ironiserer over dette når den åpner med at «den vitenskapelige revolusjon fant aldri sted, og dette er boken om den».

Selvsagt skjedde endringer, selv om noen av dem tok århundrer. Stenhoffs første hovedpoeng handler om «den kopernikanske vending».

FYSIKER: Sverre Holm er professor i fysikk ved Universitetet i Oslo.

Det har lenge vært vanlig å følge Kant og senere Freud i at det skjedde en slik på 1500-tallet, der mennesket fikk «sjokk» av å bli detronisert fra sin privilegerte plass i universets sentrum.

Steenhoff siterer Davidsen på at: «Jorden var universets avfallsplass», skriver han et annet sted. «Tanken om jorden som bare en liten flekk bortgjemt i verden er altså den klassiske.»

Når Steenhoff så legger til: «Men dette er galt», støtter han nettopp myten fra opplysningstiden.

For sitatet om universets avfallsplass er ikke bare Davidsens. Det var Galilei som sa det i 1610 og vi finner tilsvarende i tidligere århundrer.

At jorden er en neglisjerbar flekk var standardkunnskap fra Almagest («jorden er som en prikk sammenlignet med himlene», bok 1, kapittel 6), Ptolemaios klassiske verk brukt ved middelalderens universiteter. Det var altså ikke Pascal eller andre på 1600-tallet som oppdaget at jorden var ørliten.

Ja, i middelalderens modell var jorden i sentrum, men man skilte nøye mellom de fullkomne himmelske sfærer utenfor månens bane og den ufullkomne verden under, slik Davidsen forklarer i «Lurt av læreboken?» (s. 113-14) og Holm i «Den innbilte konflikten» (s. 65-7).

Det var ingen ære å være universets midtpunkt, slik Dante understreker på 1300-tallet når han i Den guddommelige komedie legger Inferno til Jordens indre og plasserer Djevelen i selve sentrum.

Videre er det et poeng at det var først med Newtons beregninger på slutten av 1600-tallet, nesten en generasjon etter Pascal, at et flertall av forskere begynte å akseptere at solen var i sentrum.

Det var likevel ikke slik at alle sentrale tenkere hadde låst seg til den klassiske modellen. Mange oppfattet den først og fremst som en praktisk regnemodell.

Thomas Aquinas åpnet både i Summa Theologica og i kommentaren til Aristoteles Om himlene for at andre modeller kunne være bedre. På 1400-tallet tenkte kardinal Nicolaus Cusanus seg et grenseløst verdensrom der jorden ikke var i sentrum.

Kardinal Bellarmine som en stund ledet prosessen mot Galilei, sa seg da også i et brev villig til å endre sin bibeltolkning på dette området, om han fikk klare bevis.

Når vi skriver om dette, har vi altså gjort nettopp det Steenhoff etterlyser i sin kritikk: «For det første lar man ikke de historiske aktørene komme til orde på egne premisser».

Steenhoff har rett i at man symbolsk så på universet som hierarkisk ordnet med Gud øverst, men mennesket på 15- og 1600-tallet oppfattet seg altså som løftet høyere opp og nærmere Gud med å se jorden som en del av «himlene», hvis solen ble satt i sentrum.

Over tid ble så forståelsen av dette endret, slik at Kant og andre kunne fremstille det som en eksistensiell nedtur på 1500-tallet å miste sentrumsposisjonen. Det er flott om vi i dag viser at det er en myte.

Det er uklart for oss hva Steenhoff mener når han sier at «[h]immellegemene beveget seg ikke, men var faste holdepunkter i et stabilt univers». For middelalderens kosmologi var nettopp basert på at det var solen og planetene som beveget seg.

Dette var nøye beskrevet i astronomiske tabeller for å kunne beregne solformørkelser og himmellegemers posisjoner i år fremover, og illustrert i astronomiske klokker i mange katedraler fra 12-1300-tallet.

Vi er videre usikre på hva Steenhoff mener med «den altoverskyggende interessen etter å renvaske kristen tro». Fagsjekk legger vekt på å formidle normal forskning, men avsløringer av myter i læremidler og populærvitenskap kan selvsagt fungere som «trosforsvar».

Vi forstår heller ikke hvorfor Steenhoff legger opp til at Fagsjekk hevder at filosofi og teologi «ikke har hatt innvirkning på hvordan kristne har tenkt om naturen». Tvert imot er dette en av mytene vi imøtegår i flere artikler.

Vi er helt enige med Steenhoff i at «Førmoderne vitenskap var alltid religiøs. Religion og vitenskap var ikke atskilte størrelser, men hang nøye sammen».

Steenhoffs andre hovedanliggende handler om de fire årsaker. Han beklager at naturfilosofiens klassiske formale og teleologiske forklaringer er blitt borte.

Han skriver som om begge forsvant på 1600-tallet med Bacon og Newton, men det er ikke tilfelle. Formale forklaringer ble borte og nærmest erstattet av naturlover, men de teleologiske ble anerkjent av Bacon, Newton og Kepler.

Det er alltid nyttig med tilbakemeldinger om et så viktig arbeid som Fagsjekk. Vi håper likevel vi kan oppklare mer av grunnlaget for uenigheter i en nærmere samtale.

De ble imidlertid ikke ansett å være del av den mer kvantifiserbare naturvitenskapen lenger, og dette forenklede bildet var noe av årsaken til at den ble så dominerende på 1800-tallet.

Utviklingen har altså ikke gått i to trinn, men i minst tre fra middelalderen til i dag: Først det førmoderne i middelalderen med fire forklaringer der Gud normalt virker gjennom naturprosesser («sekundærårsaker»), så tidlig moderne tid med tanken om Guds lover i naturen i stedet for formale årsaker og fortsatt anerkjennelse av formålsforklaringer utenfor naturvitenskapen.

Og som nummer tre den som Steenhoff hopper bukk over: Opplysningstiden som ga oss dagens naturvitenskap der mange sier at det ikke finnes formålsforklaringer i det hele tatt (se diskusjon i Holm, s. 198-208).

Det er alltid nyttig med tilbakemeldinger om et så viktig arbeid som Fagsjekk. Vi håper likevel vi kan oppklare mer av grunnlaget for uenigheter i en nærmere samtale slik at vi kan bli enda bedre på områder der vi eventuelt måtte ha misforstått hva vitenskapshistorikere i dag sier.

Powered by Labrador CMS