Fagsjekks metode fører til misvisende påstander

Takk til Bjørn Are Davidsen og Sverre Holm for svaret på min kronikk om Fagsjekk.no. De kommenterer noen enkeltheter i kronikken, men svarer etter mitt skjønn ikke på hovedutfordringen.

Denne debatten handler om noe viktig, nemlig om kristnes forhold til den moderne verden. I dette tilfelle til moderne naturvitenskap, og hvilke muligheter og utfordringer den byr på for et kristent livssyn. Det forutsetter at man har et avklart forhold til egne teologiske og filosofiske premisser.

Jeg har registrert en tendens i kristne miljøer til å ta moderne tenkning for gitt, uten at man nødvendigvis reflekterer veldig nøye over dens implikasjoner. Trosforsvar/apologetikk ender dermed opp som en metode for å demonstrere at kristne er moderne og rasjonelle, i stedet for at den tar utgangspunkt i et teologisk rammeverk som gir egne kriterier for å vurdere hva som er god og mindre god tenkning.

Forholdet vårt til det som kalles for den vitenskapelige revolusjon blir en indikator på dette. Davidsen og Holm er ikke sikre på om det gir mening å snakke om vitenskapelig revolusjon i det hele tatt. De skriver at «revolusjoner flest skjer i løpet av uker og måneder, ikke 150 år som vi snakker om her».

Men det er ikke dekkende. «Revolusjon» kan bety forskjellige ting. Vi snakker her om en omveltning i hvordan vi tenker som slo gjennom på 16- og 1700-tallet og har lagt premissene for alt som har skjedd siden. At Davidsen og Holm er opptatt av å nedtone denne mentalitetsendringen, er for meg nokså gåtefullt.

De ønsker formodentlig å vise at også førmoderne – og særlig kristen – tenkning var fornuftig. Det er vel og bra. Men de gjør dette ved å holde denne tenkningen ukritisk opp mot vår egen tids vitenskapelige standard. Det skjer gjentatte ganger på Fagsjekk.no, men også i tilsvaret til meg. Det fører til flere misvisende påstander.

Når de skriver at Ptolemaios beskrev jorden som en «liten prikk» sammenlignet med himmelsfærene, kan ikke det tas til inntekt for et moderne syn på jordens posisjon i universet. Ptolemaios understreket (i avsnittet like før det de siterer) at jorden var i universets midte (geosentrisme), omringet av perfekte himmelsfærer. Størrelsen på jorden og dens plassering er to forskjellige ting.

Når de skriver at teleologiske årsaksforklaringer ble «anerkjent» av Bacon, Newton og Kepler, er det vanskelig å forstå hva de viser til. I antikken og middelalderen var formålet (telos) forstått som en iboende egenskap i tingene. Det er for eksempel formålet til et frø å vokse seg til en plante.

Bacon avviste hele denne naturforståelsen. Han trakk fram formålsforklaringen som det klareste hinder for naturvitenskapen (jf. Novum Organum, 2. II). Kosmologien til Newton og Kepler bygger på en avvisning av det aristoteliske begrepet om teleologi og beveger seg mot et «design»-begrep.

Jeg ville være uenig med denne prinsipielle avvisningen av formål i naturen. Hvis man ikke har et begrep om hva ting er til for, blir det vanskelig å tenke helhetlig om naturen. Fordi verden er skapt av Gud og ikke bare en maskin som vi kan plukke fra hverandre, analysere og manipulere, må vi tenke mye dypere om disse tingene. Her gir den reduksjonistiske tilnærmingen i mye moderne naturvitenskap store utfordringer. Men det finnes motimpulser.

Spørsmålet om forholdet mellom kristen tro og naturvitenskap er derfor av største betydning. Dersom vi bare forutsetter at moderne naturvitenskapelig metode gir oss avgjørende innsikt i hvordan verden henger sammen, vil filosofien og teologien få samme rolle som den Bacon antydet at de burde ha. De vil ikke ha noe å si for hvordan vi faktisk tenker om verden, men kan i beste fall peke på noen «verdier» som vi kan slutte opp om.

Trosforsvar på bedre grunnlag

En annen og mer dramatisk konsekvens av denne tenkemåten, er at det blir svært vanskelig – ja, knapt nok ønskelig – å bedrive noen dypere form for kulturkritikk. Mange av de største utfordringene for et kristent livssyn, som synet på kjønn, seksualitet, menneskeverd og bioteknologi, har nettopp å gjøre med en endret virkelighetsforståelse som kan spores tilbake til det nye synet på naturen, Gud og mennesket som slo gjennom mellom ca. år 1600 og 1800.

Disse utfordringene synes helt fraværende hos Davidsen og Holm. De er mer opptatt av å nedtone at det i det hele tatt har funnet sted noen revolusjon i hvordan vi tenker. På den måten kan de vise til en kontinuitet mellom kristen middelalder og vår sekulariserte og positivistiske kultur. Man kan dermed slå to fluer i én apologetisk smekk: Ikke bare var kristne fornuftige i riktig gamle dager, men vår egen tids tenkning kommer fra en kristen tradisjon.

Dette er en utbredt metode i mange kristne miljøer i dag. Men det er også en metode som fører til at man misforstår middelalderens tenkning – og undervurderer utfordringene i vår egen kultur. En metode som hverken kommer til rette med fortiden eller nåtiden, bør kanskje revurderes.

Sex og sakrilegium